Angst - hvordan forklare det man ikke selv forstår?

"Herregud!! Jeg får helt angst av matteprøven vi skal ha i morgen!"
"Jeg har lagt så på meg. Jeg får helt angst!"
"Jeg skal på kino med Jonas på fredag. Håper det går bra, hvis ikke får jeg helt angst!!"

Noen som kjenner igjen disse strofene? Noen som har brukt de selv?

Jeg har jo tidligere skrevet et innlegg om å være psykisk syk kontra å ha en psykisk lidelse. Og jeg har forstått at uttrykk som "Jeg blir så deppa!" eller " jeg får helt angst!", har blitt en del av vår dagligtale. Og selv om jeg har opplevd dype depresjoner og angst, så er det bare å innfinne seg i at noen får "helt angst", eller blir "helt deppa" av en matteprøve.

 

Med det var i hovedsak ikke vår dagligtale rundt psykiske problemer jeg skulle ta opp i dette innlegget. I dette innlegget ønsker jeg å ta opp mine erfaringer med angst, og hvor vanskelig det er å forklare hvordan situasjonen utspiller seg når jeg får angst. For det er virkelig ikke lett å forklare dette til andre, når man ikke forstår så mye av det selv.

Først og fremst. Hvem er jeg? Hvordan er jeg rundt andre mennesker? Jeg er den som rekker opp hånden i timene. Jeg er den som tuller og tøyser med mennesker jeg har møtt for 5 minutter siden. Jeg er den som ytrer mine meninger der andre ikke tør. Jeg er den som elsker å høre min egen stemme, og benytter hver mulighet til å prate. Jeg er den som holder foredrag for mange elever om min historie når det kommer til mine psykiske problemer. Jeg er sosial. Jeg er pratsom. Jeg er åpen. Jeg er tøff. Jeg er uredd.

Men det er ikke alltid det er slik. Noen ganger er jeg overhodet ikke sosial. Jeg finnes ikke pratsom, og ikke åpen. Jeg er i hvertfall ikke tøff. Og minst av alt er jeg uredd. For noen ganger er jeg redd. Fryktelig redd...

For hva er det som egentlig skjer når jeg plutselig blir så voldsomt redd? Når kommer det? Hvorfor kommer det? Det er jo ikke meg! Mesteparten av tiden er jeg ikke redd i det hele tatt, og jeg elsker å være i store folkemengder. Andre ganger kan selv få personer, til og med kjente personer, få meg til å bli veldig redd. Jeg skal prøve å forklare hvordan jeg har det så godt som mulig. Men for å referere til overskriften, "Angst - hvordan forklare det man ikke selv forstår?" så er det kanskje ikke så enkelt.

Noen av de som kjenner meg har nok opplevd at jeg i siste liten har avlyst en avtale, eller at min samboer har møtt opp alene og forteller at jeg ikke kunne komme likevel.
De gangene jeg blir veldig redd, så handler det mest om hva andre tenker om meg, og hvordan de ser på meg. Synes de jeg er tykk, kvisete, stygg, kjedelig, latterlig, eller ekkel? Eller alt på en gang? Tenker de at jeg er håpløs fordi jeg er 22 og fortsatt går på vgs? At jeg aldri kommer til å få barn eller gifte meg fordi at jeg har hatt/har psykiske problemer? At jeg aldri kommer meg opp på deres nivå fordi jeg henger så langt etter? At jeg har levd på en løgn siden jeg ellers er så sosial og pratsom? At jeg ikke har noen fremtid, og kommer til å ende opp alene med 40 katter som eneste selskap? Hva tenker mennesker egentlig om meg? Dømmer de meg ut fra måten jeg ser ut, går på, snakker, oppfører meg, eller dømmer de bare hele min tilstedeværelse? Dette er tanker som noen ganger kommer når jeg havner i en situasjon med mange ukjente, men også blandt kjente.
I tillegg til alle disse tankene og bekymringene, så får også kroppen min fysiske reaksjoner:
- Jeg svetter
- Jeg blir klam i håndflatene
-  Hjertet mitt banker så fort og så hardt at jeg er sikker på at jeg kommer til å dø eller besvime på stedet
- Jeg får kalde- eller varmebølger gjennom kroppen som starter fra føttene og beveger seg oppover
- Det gjør så vondt i magen min at det kjennes ut som om alle indre organer er gjort om til en stor, tung stein
Og så kommer det psykiske igjen: Hva hvis folk merker at jeg kommer til å kollapse hvert øyeblikk? Hvordan kommer de da til å reagere? Kommer de til å reagere i det hele tatt?
Det er vanvittig vanskelig å skulle forklare alle disse kroppslige reaksjonene, følelsene og tankene jeg opplever til andre. For det er like vanskelig for andre å forstå det som det er for meg selv å forstå det...

Dette er som regel ikke noe som opptar hverdagen min. Som regel preger det ikke hverdagen min i det hele tatt! For jeg er uredd, pratsom, tøff, sosial og åpen. Det er jeg faktisk. Men noen ganger er det ikke slik. Noen gangen blir angsten for stor, og som regel kan jeg ikke beskrive hvorfor det blir slik. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg noen ganger ikke tør å kjøpe en pakke melk på butikken, eller ikke tør å spille kort med vennene mine.
Noen dager eller episoder så hemmer det meg voldsomt. Men som regel gjør det ikke det. Heldigvis!


Del gjerne innlegget videre hvis dere kjenner noen som kanskje kan ha nytte av å lese denne teksten.




Et av mine innlegg er publisert på Vepzebol.com!!

Har vært så heldig å få et av mine innlegg publisert på vepzebol.com.

Det innlegget jeg skrev om mine erfaringe rundt innleggelser på psykiatrisk avdeling.

Les innlegget her!!!




Koneklubben!

Hvordan startet egentlig denne koneklubben? Jo, Stine hadde flyttet til byen for å gå skole, og kjæresten hennes bodde i Ballangen. Irene bodde i Bodø, og kjæresten hennes var i Militæret. Jeg derimot hadde mann og hund i samme by, men heiv meg med i koneklubben på grunn av godt selskap! Nå har Irene fått sin kjære hjem, og Stine har flyttet tilbake til Ballangen med sin kjære. Heldigvis er Stine fortsatt i byen fra tid til annen. Denne uken bor hun hos meg, og i kveld fikk vi endelig samlet koneklubben igjen<3


Snehvit Irene, Viking Stine og Pirat Signe!


Meg, Irene og Stine, med de tøffeste shotteglassene!


I kveld har vi sett de tre musketerer i 3D, som vi så på kino ved et annet klubbmøte, og ellers bare pratet. Siden både jeg og Stine dro frem garn og heklepinner, så går vel neste klubbmøte ut på å lære Irene litt kreative husmorferdigheter;) 
Det er så utrolig koselig å være sammen med disse to jentene. Er ikke mye dårlig stemning da!


Irene, Stine og meg i snølek på nyttårsaften.


Håper dere alle sammen har en fin natt!
Vi blogges:)


Har du noen apper å anbefale?

Er ute etter noen morsome apper til Android! Kom med tips:)

Måtte bare legge med et bilde av presto og min nydelige gudsønn<3

Naken hos fotograf



Meg og min for 1.5 år siden<3

Kriminelt

Jeg er så trøtt og slapp i dag at det er helt kriminelt! Har ikke kommet meg ut av pysjbuksen, og jeg har fortsatt ikke vært i nærheten av hverken dusj, hårbørste eller sminke. Mat har jeg forsåvidt heller ikke vært borti. Jeg er bare så utrolig trøtt at denne dagen har gått til soving og Sims 3 (Jeg elsker sims, og har absolutt alle spillene i en alder av 22^^).


Et bilde av meg med like dårlig kvalitet som jeg føler meg i dag;)

Skal prøve å starte dagen med en tur med bikkja, litt mat før jeg kommer meg avgårde på derbytrening! Foten blir tapet opp med kinesiotape, og med en støttebandasje i tillegg satser jeg på at det går veien! Trenger å omgi meg med litt gale jenter for å få opp energinivået!

Hvordan er deres for i dag?
Er det flere enn meg som spiller sims?




Pysjamasfest!

Det begynner å bli mørkere om kveldene, og også kaldere. Personlig har jeg ikke vært så kald i september siden... Noensinne!

Så på mørke kvelder er det godt å hoppe inn i en pysjamas, ta på gode sokker og surre seg inn i et pledd. Dagens innkjøp ble altså sokker og pysjamasbukser!


2 pysjbukser, tøfler og sokker!


Se så søtt mønster på den rosa pysjamasbuksen<3


Litt tykke sokker med søte motiv på.



Og tidenes søtese tøfler:D Med Presto i bakgrunnen, såklart;)

Pakker du deg inn i pysjamaser når høst/vinter setter inn?




Dagens slankemotivasjon!!

Dette innlegget blir veldig kort siden jeg er så trøtt at jeg holder på å stupe. Håper å få sover bort de svarte ringene under og over øynene....


Men, overskriften! I dag møtte jeg mormor og Jan som er i byen. Og mormor sier: "Oi, Signe! Du har gått ned i vekt. Det må jo være flere kilo!". Den samme reaksjonen fikk jeg når jeg var på Nesna også. Og det er jo faktisk sant. Jeg HAR gått ned i vekt. Dessverre har jeg sklidd litt ut i det siste, så fra nå av blir matpakke (og ikke sjokolade) med meg på skolen!!



Restene av dagens "middag"....

 

Takket være den kommentaren fra mormor om at hun ser at jeg har gått ned i vekt er jeg klar til å fortsette den gode sirkelen jeg var i. Dersom foten tillater det (Et eller annet skjedde på RD-treningen. Vondt gjør det i allefall), så blir det også en joggetur eller sykkeltur med Prestogutten i morgen!

 

Ha en strålende natt alle søte mennesker der ute<3



Picture of the day!


Bror, Meg med tom&jerry luen, og søster

Jeg elsker dette bildet. Jeg synes det er så sjarmerende og morsomt:)
Heldigvis var mamma og pappa kjempeflinke til å ta bilder og film av oss da vi var små, så i skuffer og skap er det en god samling av koselige og gode minner.

Jeg håper jeg også er like flink til å forevige mine barn hvis det kommer. Det er så morsomt å se tilbake på ting.

 

Har dere noen bilder som får dere til å trekke på smilebåndet, gjenskaper minner, eller er av ekstra betydning?


På tide å leve nå?

Hver dag. Hver bidige dag. Hver eneste dag fra mandag til fredag. Hver morgen trasker jeg den korte veien fra bilen og inn på Bodø vgs. Hver morgen fra mandag til fredag går jeg opp trappen til det samme klasserommet. Til det klasserommet jeg ikke føler meg hjemme. Til klasserommet hvor jeg ikke hører til. Og til en klasse der de fleste elevene er fire år yngre enn meg.

For jeg er gammel. Jeg er altfor gammel, og det merkes. Vi er på forskjellige plan, har forskjellige interesser her i livet, og de er akkurat der de skal være: Allmenn påbygg. Jeg skulle vært ferdig med påbygg for 3 år siden (Grunnet et år på FHS). Jeg skulle faktisk startet sisteåret som vernepleier på høgskole, ikke siste året på vgs!

Og jeg er ikke fornøyd med livet, eller hverdagen, eller det å være Signe. Jeg er, og har i lang tid vært drittlei av å alltid være den som henger etter. Den som så gjerne ønsker å fullføre ting, men som ikke klarer det. Ikke for at jeg er lat eller ikke gidder, men fordi at jeg i noen perioder ikke har overskudd til å gjøre alt jeg ønsker.

Jeg føler at livet har stagnert. Jeg føler at alle jeg kjenner og kjente flyr forbi meg i altfor stor fart. Og jeg - jeg klarer ikke å følge etter... For jeg har ingen utdannelse, jeg har ingen jobb, jeg eier ingen leilighet og jeg er ugift og barnløs. Ja, jeg har samboer bil og hund, men jeg vil ikke være på dette stadiet jeg er i livet nå. Jeg vil være alle andre plasser! Jeg vil gå på høgskole med mennesker på min egen alder. Jeg vil føle meg vel når folk spør hva jeg driver med. Jeg vil komme meg inn på boligmarkedet. Jeg vil ha et 22 år gammelt liv!

Det er trist at jeg gruer meg hver gang jeg og Sveinung skal møte vennepar av oss. For vi har virkelig trivelige venner. Venner vi kan le me, prate med, og ha det gøy med. Men hver gang det er planlagt et møte, så sier det stopp. Hvorfor? Fordi jeg alltid sammenligner meg med dem. Fordi jeg føler meg feit, stygg, bitter, sjalu, og ikke minst, ekstremt mislykket og mindreverdig! Sjalu fordi at disse menneskene går et utdanningsløp de ønsker, eller har kommet ut i jobb. Utrolig bitter for at de ikke setter mer pris på at de faktisk går det utdanningsløpet de ønsker, eller er i jobb. De tar det rett og slett som en selvfølge at de er der de er i livet i dag. Og hvorfor skulle de ikke gjøre det? For det er jo akkurat slik det skal være. Etter grunnskolen starter de fleste på vgs, der de enten velger allmenn, eller yrkesfag. Etter yrkesfag starter de gjerne lærlingetiden, og etter allmenn starter de gjerne på høgskole/universitet! Det er slik det er, men jeg klarer ikke helt å akseptere det. Derfor denne sjalusien og bitterheten, og ikke minst den følelsen av å være like god som de andre, siden jeg henger så langt etter. For hele situasjonen er forbannet urettferdig. Jeg er flink på skolen, og jeg er pliktoppfyllende. MEN, det har skjedd noen ting i mitt liv som gjør at jeg har vært mye syk, sykemeldt, og ute av skole og jobb i lang tid. Det er altså ikke min feil at ting har blitt som det har blitt. Likevel klarer jeg ikke å la være å tenke at jeg kunne gjort litt mere, jeg kunne strekt meg litt lengre, selvkritikk er det altfor mye av...

 

Så når skal jeg bli fornøyd? Når utdannelsen er ferdig? Når jeg har stiftet familie, har en fast jobb og eier hus, stasjonsvogn og hytte på fjellet? Eller kan jeg være fornøyd allerede i dag?

For når alt kommer til alt, så har jeg det ganske bra, til tross for tunge perioder.
Jeg har en fantastisk familie og gode venner. Jeg er matmor til verden beste Presto. Kjæresten min, Sveinung er helt fantastisk, og har vært min i over 2.5 år. Jeg har mange gode ressurser som jeg blandt annet får brukt gjennom programmet Venn1, den mest givende jobben jeg noensinne har hatt. Jeg har møtt en flokk supre jenter gjennom Bodø Roller Derby, som jeg utrolig nok ikke sammenligner meg med. Jenter jeg bare har det gøy med. Og selv om jeg ikke er der jeg ønsker i forhold til skole og jobb, så har jeg tross alt muligheten til å gå på skole. Og i tillegg er jeg faktisk så priviligert at jeg er flink på skolen! Jeg elsker å lese, scrappe, drive på med håndarbeid, hunden min, se på fotballkamper, trene, lage mat, jobbe for å fremme åpenhet rundt psykisk helse, diskutere, lære nye ting, og le. Og alle disse tingene er noe jeg har mulighet til! Jeg burde være fornøyd.

Så når skal jeg starte med å være fornøyd? Når skal jeg begynne å virkelig leve?

Jeg velger å starte fra i morgen. I hvertfall prøve! Jeg skal gå den korte veien fra bilen til Bodø vgs, jeg skal gå trappen opp til klasserommet, og jeg skal smile. Fordi jeg endelig er sterk nok til å gjennomføre videregående. Dog, senere enn andre på min alder men likevel. I vår er jeg ferdig, og frem til da skal jeg være fornøyd, jeg skal leve livet mitt! Og når jeg endelig er ferdig med vgs som jeg har ønsket så utrolig lenge, så skal jeg fortsette å leve! Ja, jeg kommer til å få nedturer, men jeg skal leve. Jeg skal i hvertfall prøve så godt jeg kan. Hver dag!



Drinks all around!

Jada! Så fikk jeg rast litt fra meg på byen i går:)
Formiddagen gikk til lillesøster


Kvelden gikk til byen med Luna

Sånn akkurat passe snytt!

 

Og formiddagen har gått til sofa, ullsokker, film og varmepute.
Ettermiddagen gikk til kuldesjokk på Aspmyra, samt en nydelig hjemmeseier!

Til tross for bråter med klær, superundertøy, to par sokker, og masse buljong var jeg likevel kald inntil margen.
Men 6-0 seieren til Glimt mot Notodden veide opp

Nå skal jeg kose meg med Friends med kjæresten, så lover jeg å blogge bedre i morgen;)

Pakke i posten!!:D

Selv om man vet hva en pakke inneholder, så synes jeg det er like gøy å få den!

I dag kom endelig Roller Derby utstyret mitt!


Pakkens innhold: Hjelm (sjekk fargen:D), skøyter, innehjul, utehjul, kulelager til innehjul og utehjul, muttere, toe cap, universalnøkkel, håndledd- albue- og knebeskyttere, tannbaskytter og oppbevaringsveske til tannbeskytteren!

Gleder meg veldig til mandag så jeg får brukt det!


Beskyttelse!


Skøytene:)


Da var hjulene satt på! 4 av hjulene matcher til og med hjelmen min!:D



Og her er meg i dag. Orange og fin;)





Loppis!

I kveld har jeg vært på Grønnåsen skole og gjort klart til morgendagens loppemarked!

Roller Derby jentene i Bodø arrangerer loppemarked slik at vi kan få trene i større hall. 10% av innskuddet går til Brystkreftforeningen!


Et lite utvalg av ting vi selger i morgen.


Bord hvor du kan finne det meste!



Under klargjøringen av loppemarkedet.


De flotte derby-jentene som står bak loppemarkedet!


Må jo selvfølgelig også kjøre på med et "uniformert" bilde;)

 

HVIS DU BOR I BODØ: KOM TIL GRØNNÅSEN SKOLE I MORGEN (LØRDAG DEN 22/9). DØRENE ÅPNES KLOKKEN 11.00!

 

Liker du loppemarked?





10 fordeler med å ha en mann i hus!

♥  Han når opp til de hyllene jeg ikke når opp til

♥  Han fikser dekket på bilen min når det er lekkasje i det

♥  Han har alltid en god armkrok å ligge i

♥  Han passer på meg og gjør meg trygg når jeg våkner av mareritt

♥  Han er en jeg kan betro meg til, gråte med og le med

♥  Han er enkel å gjøre lykkelig, bare ved å lage middag

♥  Han kan reparere det meste

♥  Han er handy

♥  Han gjør meg glad fordi vi kan legge oss sammen og stå opp sammen

♥  Han er en jeg alltid kan være meg selv med

Det kommer til å bli et langt år uten deg, kjære!

En stor hund kan også brukes som hodepute!

Torsdager er fine dager. Jeg begynner ikke på skolen før klokken 10, har fritime etter lunsj, slik at jeg kan gå tur med bikkja da (altså, sove enda lengre), og kun en time psykologi. Altså bare tre skoletimer:) Så i går kveld koste jeg meg godt med tanken om å sove leeenge (I motsetning til vanlig når jeg står opp klokken 06.00 for å lufte Presto). Men den gang ei. Fem over seks våknet jeg, og fikk ikke sove mer...

Men dagen har gått fort, og nå sitter jeg hjemme, klar til å se reprise av luksusfellen. Luksusfellen er mitt "terapiprogram" med tanke på diagnosen min Bipolar, der maniske perioder ofte kan føre til stort og ufornuftig pengebruk...

Etter å ha brukt Presto som hodepute en liten stund, er det nå hans tur til å sove på meg.

En av fordelene med stor hund er altså at de fint kan brukes som hodepute. Det beste som finnes er å sove middagshvil på Presto. Da ligger han ved sofalenet i sofaen og jeg ligger oppå han og sover en time eller to. Elsk!<3

Har du hund?



 

Karantenetid på tatoveringer!

Jeg har lest et sted at 50% med en eller flere tatoveringer angrer på en eller flere av tatoveringene sine.

Noen av de mest brukte argumentene i forhold til å ta tatoveringer er at man må tenke på hvordan tatoveringen blir når man blir gammel. Hvis man feks tar en tatovering på magen, hvordan vil den se ut når du er 60? Personlig mener jeg at tatoveringer er et levende kunstverk, og hvorfor ikke pynte på kroppen mens man fortsatt er ung og har en pen hud?


Min første tatovering. En sommerfugl som symbolerer en ny start, samt årstallene 06/07. Det var veldig viktig for meg å komme meg vekk fra Nesna grunnet overgrepene som har skjedd der. Denne tatoveringen symboliserer altså en helt ny start for min del.

Men, tilbake til overskriften! Jeg synes faktisk det burde innføres karantenetid på tatoveringer. Jeg har hørt om mange, og jeg kjenner også noen som har tatt tatoveringer på impuls uten å tenke så mye rundt det. Jeg mener ikke at alle tatoveringer må ha en dyp betydning. Det kan også være greit å ta en tatovering fordi det er et pent motiv.

Altså, alle disse impulstatoveringene kunne vært unngått dersom man hadde karantenetid på tatoveringene. Hvis det hadde vært en karantenetid på tre mndr feks? Altså, fra du bestiller time til tatovør, skal det gå tre måneder før du kan ta tatoveringen. Jeg tror faktisk dette kunne hindret en god del tatoveringer som mange angrer på i ettertid.

En kjent ting er jo at man fort kan bli litt "hektet" etter at man har tatt sin første tatovering. Altså at man fort vil ha en eller to til. Etter at jeg hadde tatt min første var veldig imponert over dette kunstverket på kroppen min. Dette førte til at hver gang jeg så et fint motiv lurte jeg på hvor jeg kunne plassere det på kroppen, og hver gang jeg så meg i speilet lurte jeg på hvordan det ville være med en tatovering på forskjellige kroppsdeler. Alle tenker ikke nødvendigvis som jeg gjorde, men mange kjenner fort på lysten til å ta en til etter den første. Med en karantenetid ville man forhåpentligvis forhindret mange fra å ta en tatovering bare for å ta en tatovering.


Min andre tatovering. Ny Seier med en hestehov bak. 'Ny Seier' har flere betydninger. For det første betyr faktisk Signe, ny seier. Etter at jeg var innlagt på langtidsopphold har jeg brutt mange bariærer, blandt annet anmeldelse av overgrepene jeg ble utsatt for da jeg var 11 og 14. Hestehoven er min yndlingsblomst! Det er den første blomsten som kommer frem om våren, og den er så sterk at den kan bryte seg frem overalt. Grus eller asfalt er ingen hindring. Når jeg ser på denne hestehoven minner det meg på at jeg har vært sterk, og er så sterk at jeg kan komme meg opp og frem!


Hva mener du om karantenetid rundt tatoveringer?
Har du tatovering(er) selv?
Har du en eller flere tatoveringer du angrer på?`




 

Nydelig syn



Mine to på sofaen:)

Har dere noen kjære å hvile øynene på i kveld?


Har endelig bestilt meg...

...skøyter!

Jeg har vært på min 3. Roller Derby trening, og nå vil jeg ha mitt eget utstyr!
Gleder meg voldsomt til skøyter og beskyttelsesutstyr er i hus. Da skal jeg kjøpe meg en stor gymsal og øve hele dagen! Neida, joda! Neida...!

Nettshopping på kvelden burde ikke vært lov. Blir så utrolig gira!!



Kakebaking tidlig en mandags morgen!

Min største "kakefan" Håvard hadde bursdag i går, så jeg ga mitt ord på at han skulle få sin helt egen kake i dag.



Siden det ble ekstra røre til overs, så bakte jeg også en kake til Sveinung som jeg skal overraske han med på jobben nå.
Ha en strålende mandag alle sammen<3


RASTAFARI

Da har jeg heklet mitt andre prosjekt! Nemlig hasjluen (rastafariluen) til bror!

 
Er ganske fornøyd med tanke på at dette er den andre tingen jeg har heklet. Så nå må jeg bare få dommen fra bror om den er godkjent eller ikke.

Det er Sveinung som er modellen;)



Rugby finale!

I dag tok jeg og Sveinung oss turen til Aspmyra for å få med oss finalen i Rugby League Norge!

Med mannfolk som lå oppå hverandre, noen småslappe cheerleadere og en skikkelig amerikansk(?) speaker, så var stemningen på topp!


Guttekos. Bodø Barbarians - Oslo Capitals



Cheerleaderne i pausen.


Meg og min<3

Dessverre tapte Bodø Barbarians mot Oslo Capitals. Resultatet ble 24-32....

 

Hva har dere gjort i dag?
Har dere noen gang sett en rugbykamp?


Et år alene...

I går fikk min kjære samboer brev fra forsvaret. Slik det ser ut nå, så drar han i januar 2013, og er ferdig januar 2014.

Og jeg skal helt ærlig si at mine følelser er ganske blandet.
Mange av de som kjenner meg vet jo at jeg selv ønsket å "joine" forsvaret, men at jeg ikke er tjenestedyktig. Så jeg unner han virkelig den opplevelsen. Det er nok et år uten like, der han får mulighet til å oppleve ting som han aldri ville gjort ellers!

På en annen side vil nok senga bli veldig tom når han er borte. En seng på 200x220 er veeeeldig stort når man er alene! Og jeg kan tenke meg til at det blir lite kvalitetsmiddag når jeg bare skal lage til meg selv...


<3

Elsker deg, Sveinung!


Har du opplevd at din kjære har reist bort i førstegangstjeneste?
Har du vært i et avstandsforhold før?




Permanent make-up tatovering!

Først av alt: Jeg beklager så mye at bloggingen har vært så utrolig miserabel i det siste.Jeg skulle gjerne ha sagt at jeg har vært opptatt med så mye at jeg ikke har hatt tid. Siden livet mitt ikke er så særdeles spennende så ville dette vært en løgn...

Uansett! Neste fredag skal jeg faktisk å ta make-up tatovering! Jeg skal ta 3D-hårpåtegning av bryn, og jeg gleder meg virkelig!

Her er et eksempel på 3D hårpåtegning. Synes det er så utrolig fint, og det ser mye mer naturlig ut enn den "vanlige" metoden der brynene av og til kan se ut som om noen har malet de på...




 

Somebody tell me where the weed is!

Følgende situasjon utspilte seg på Panduro i dag:

Butikkdamen: Trenger du hjelp?
Meg: Ja! Broren min må ha sånn hasjlue, også lurte jeg på hvilke farger som skal være med
!


Altså, lillebror skal spille med et band som spiller noe reggae! Så det var altså en slik rastafari lue jeg egentlig skulle si!

MEN, garn er i boks, og heklekroken får vel kjørt seg de neste par dagene;)




I'm sexy and I know it!

Meg på lastetraktor i Sverige. Hottere får du det ikke!



(Forresten, en ekstra klem til dere som ikke forstår selvironi;*)

Min første scrapbooking!

Noen av dere vet jo allerede at scrapbooking er en av mine hobbyer.

Jeg tenkte nå at jeg skulle dele de første sidene jeg scrappet!


Presto, to dager gammel<3


Presto, nettopp kommet hjem til meg<3

 

Hva synes dere?



Naking!

De fleste husker vel farsotten planking? Der man legger seg på mage med hendene inntil kroppen på de mest utrolige steder?

Både frysedisker, trapper, steiner, hester og toaletter måtte undekaste seg disse plankeglade menneskene, og meningene om planking var mange! Noen mente at planking var et godt tidsfordriv, noen mente at det ga god underholdning, og andre mente igjen at dette var helt latterlig! Jeg tilhører vel siste gruppe, jeg har aldri planket selv, og jeg har aldri sett vitsen med planking.

Men nå er det en ny form for tidsfordriv som har inntatt Norge. Nemlig naking! Hele konseptet går ut på å ta lettkledde bilder ute i naturen, og det er vel ingen overraskelse at fjelltoppene står høyt på besøkslisten. Søker du opp 'naking', vil de fleste bildene være mennesker som står lettere avkledd (eller helt avkledd) på toppen av et fjell, med ryggen til og armene i været.

Og hva liker vel Kari og Ola Nordmann bedre enn lettkledde mennesker og norsk natur?

Personlig har jeg delte meninger om naking.

Det finnes mange veltrente rygger og stramme gutterumper som gir god underholdning og som gjør at man faktisk glemmer naturen (uavhengig av hvor flott den er). Bilder av gamle, bleike og hårete mannerumper derimot er ikke noe som tiltrekker min oppmerksomhet (Jeg vil også spare dere lesere for slike bilder), uansett hvor vakker naturen er i bakgrunnen. Slike ting er for mine øyne NOT.

Hvis man vil se igjennom ulike nakingbilder, så kan man søke opp naking på google. Er du heldig har avisen din en innsendingsspalte med nakingbilder. Kanskje du ser noen kjente? Det florerer av nakingbilder på nett, og jeg har allerede sagt hva jeg synes er NOT. Når det gjelder hva som er HOT, så skal jeg la bildet tale for seg selv:


(Bilde av en klassevenninne av meg. Godkjent til bruk på denne bloggen)

 

Hva synes du om naking?
Har du prøvd dette før?
Er det noe du kommer til å prøve?



Sommer!

Sommerbilder!









Som dere sikkert skjønner er ingen av bildene tatt i år (det har faktisk bare vært 2 dager der det har vært over 20 grader her i Bodø i sommer).

Men trengte litt varme og koselige bilder nå som høsten har satt inn for fullt!




Jeg har heklet min første lue!!

Jeg har alltid hatt lyst til å lære meg å hekle, så heklepinner og garn ble handlet inn.

De som kjenner meg vet vel at jeg ikke er typen til å starte med slike lapper... Det er så utrolig umotiverende. Jeg må starte med et prosjekt, så en baggy lue ble løsningen!

Dere må ta forbehold om at jeg nettopp har våknet, men det er luen dere skal se, ikke trynet mitt;)


Forfra


Fra siden


Bakfra

Jeg er skikkelig stolt over at dette er det første jeg har heklet!
Hva synes dere?




Rumper!

Er du god på kjendisrumper?



Ta quizen HER!

Jeg fikk 7/11 riktige. Slår du meg?:)



Barn som blogger om selvskading, selvmord og spiseforstyrrelser

I den siste tiden har jeg kommet over ganske mange blogger der temaet er psykiske problemer, selvskading, selvmord, spiseforstyrrelser osv. Dessverre er veldig mange som skriver disse bloggene veldig unge, gjerne 12-13 år gamle.

Misforstå meg rett. Jeg er absolutt FOR åpenhet om psykisk helse! Jeg jobber til og med i prosjektet Venn1 som fremmer åpenhet om psykisk helse, men hvor går egentlig grensen?

Selv blogger/har jeg blogget om psykisk helse, og min situasjon, men jeg føler at jeg som er 22 år gammel og har opplevd det jeg har, og gått igjennom den behandlingen jeg har, har en litt større forutsetning for å ivareta meg selv ang det jeg skriver enn det barn på 12-13 har...



Og disse bloggene jeg tenker på bruker ofte bilder for å illustrere sin situasjon, som regel private bilder. Bilder av rispene de har påført seg på armene, ribbeina som stikker ut, bilder av badevekta osv.
Det er forskjellige tanker som går gjennom hodet mitt når jeg ser disse bildene. Det at rispene ikke har blitt til åpne sår gjør jo ikke saken noe mindre alvorlig. Det var jo der jeg selv begynte. Men jeg tenker også på faren for at slike bilder kan være skikkelige triggere for andre! Jeg har hørt om flere selvskadere som har fått inspirasjon gjennom nettsteder ang "verktøy" osv, og kanskje noen også føler at selvskadingen ikke er alvorlig nok før det må sys? Blir det en form for "konkurranse" der man prøver å påføre seg større skader enn andre, eller gå mest mulig ned i vekt fordi at man kan "sammenligne" smerten gjennom bilder?

Men det handler ikke om hvor lite man veier eller hvor mange sting man har sydd!

Det som er viktig er hvordan denne personen har det. Og en person trenger ikke å ha det mer vondt dess mindre personen veier, eller dess flere sting som har blitt sydd! Ofte er slike "mestringsmetoder" et rop om hjelp, og hvis mennesker bruker mat eller selvskading som en mestringsstrategi er det grunn til bekymring uansett!



I tillegg ser jeg alt for ofte bloggere som ønsker å ta sitt eget liv, og som skriver om det. Hvorfor? Er dette en måte å få flere lesere på, eller er alt annet så håpløst at de ser blogg.no som en siste redning?
Når jeg hadde det som verst og planla hvordan jeg skulle komme meg ut av denne verden var sosiale medier det siste jeg tenkte å dele mine mørke tanker med. Jeg var vel kanskje så "egoistisk" at jeg ga meg faen i hva alle andre tenkte og mente. Jeg ville ikke ha noe sympati eller hjelp, jeg ville bare bort fra det som var vondt. Nettopp derfor har jeg litt vanskelig for å forstå disse jeg-ønsker-å-ta-livet-mitt-innleggene. Men vi alle er vel forskjellige...?

Jeg vet at det for mange hjelper å skrive ned tankene og følelsene sine, og mange blogger jeg har vært innom skriver også at de ikke ønsker sympati eller oppmerksomhet, men at bloggen er en slags dagbok. Men HVORFOR blogshoutes da innlegget? Hvorfor betaler du 15 kroner for at innlegget skal havne på forsiden av blogg.no hvis dette er en tekst du kun ønsker å ha for deg selv, for din egen del?

Jeg blir trist, fortvilet og bekymret når jeg leser slike innlegg. Jeg vet hvordan det er å ha det så vondt at man ikke ser noen andre løsninger enn å skade seg selv fysisk, men jeg ville ALDRI lagt ut bilder av mine åpne sår eller sting minutter eller timer etter at jeg hadde skadet meg selv...


Hva synes dere om slike blogger/innlegg?
Er det på tide å få en skikkelig aldersgrense på blogg.no?
Og burde slike innlegg i det hele tatt få lov til å eksistere?

Det finnes utrolig mange gode blogger om psykisk helse, som setter ord på vanskelige situasjoner uten å være store triggere. Blogger som kan gi hjelp til andre i lignende situasjoner uten å provosere eller trigge, blogger jeg absolutt mener fortjener en plass her i bloggsamfunnet, til hjelp, støtte og forståelse... Det kan være mye hjelp i en seriøs blogg som skriver om psykiske problemer. Det kan være godt å vite at man ikke er alene!



Katastrofeprosjekt

Si velkommen til min nye hobby:



Hekling!!

Jeg har alltid hatt lyst til å lære meg å hekle, og nå har jeg satt i gang. Ivrig som jeg er fant jeg ut at jeg hopper over den lappetreninga og heller starter på en lue, og dere ser jo hvordan det ser ut....
Det skal faktisk være "hullete" men hullene skal være jevne.... Regner det blir litt mer prøving og feiling før jeg rakner opp hele greia og starter på nytt;)

Har du heklet før?



Spisekick

For en del år siden brukte jeg ofte å erstatte følelser med mat. Jeg kunne spise 12 brødskiver uten å kjenne at jeg ble mett. Rett og slett spise alt som var spiselig. Jeg brukte maten til å fylle et stort tomrom.


Som sagt er dette noen år siden, men noen dager kan jeg få "tilbakefall".
I dag er en slik dag...

Jeg vet ikke helt hva det er som er feil, eller hva som utløste det. Men ting føltes bare feil fra jeg stod opp i dag, og alt jeg har tenkt på var mat.
Før jeg startet på skolen i dag hadde jeg allerede spist 3 brødskiver, 2 kanelsnurrer, 3 boller og 2 japp. Det er jo ikke normalt!

Senere i løpet av dagen har jeg fått i meg 2 poser potetgull, 2 store melkesjokolader, en pose med saltsild, 3 nye boller, 1 is og 3 nye brødskiver, og likevel føler jeg meg tom... Kvalm, men tom.

Er det noen av dere som har det slik/har hatt det slik?

Hva gjør dere for å stoppe disse kickene?




Scrapbooking. Meg og søster - bilder

Det er jo noen av dere som har gitt utrykk for at dere vil lese/se mer om scrapbooking!

Så da tenkte jeg å dele noen bilder med dere fra et album jeg lagde i julegave til lillesøster:)



Ønsker dere å se flere bilder?

Scrapper du?



Verdens fineste valp&lt;3

Sitter og ser tilbake på filmer og bilder fra da Presto var valp. Hvor ble valpetiden av:(

 
Første møtet, 6 uker<3


Endelig hjemme. 8 uker


søting! 9 uker


Nybadet. 9 uker gammel.


Presto 10-11 uker.


10-11 uker.

Er han ikke nydelig?

Har du hund?



En sliten prinsesse...

Jeg må bare dele dette bildet av meg fra en av mine bursdager.

Hahha, jeg synes dette bildet er så utrolig morsomt. Jeg ser virkelig sliten og misfornøyd ut i den fine prinsessekjolen og med kronen på hodet!

Har du noen barnebilder av deg selv som du trekker litt ekstra på smilebåndet av?:)




Da pappa havnet i rullestol.

Dette innlegget har jeg tenkt på lenge, skrevet og omskrevet gang på gang for å få det riktig. Grunnen til dette er at dette ikke er et innlegg som bare omhandler meg og min historie, men hele min familie og andre pårørende. Derfor har jeg valgt å sette dette innlegget fra MITT perpektiv. Hva jeg opplevde. Hva jeg skjønte. Hva jeg husket. Hva jeg så. Min oppfatning av hele situasjonen.

Det var januar 1998. Helt i slutten av januar, og mamma og pappa hadde reist til Mosjøen for å delta i en volleyballturnering. Lørdag morgen forgikk som de fleste andre lørdager. Jeg, lillebror og lillesøster hadde samlet oss i den gyseligste rosa skinnsofaen dere kan tenke dere for å se barneTV. Så kom mormor opp trappen, jeg husker hun så litt forvirret ut og sa at hun måtte fortelle oss noe. "Mamma og pappa har vært i en ulykke, og er nå på sykehuset for en sjekk". Hverken jeg eller mine søsken tok dette så veldig alvorlig. Mormor var rolig i stemmen, og det er ikke farlig å være på sykehuset for en sjekk!
Det jeg ikke visste da, var at det var mye verre enn en normal sjekk. Pappa hadde knekt nakken.


Meg, Pappa og bror.

Hva som skjedde før vi reiste til Mo i Rana for å besøke pappa på sykehuset, eller hvor lang tid det tok fra vi fikk vite at pappa var på sykehuset til vi dro dit, husker jeg ikke. Mamma var veldig stille, og da vi kom inn på rommet hans var det første jeg tenkte "Wow! Så kul pappa er. Han har jo fått blå piggsveis!" Pappa hadde selvfølgelig ikke fått noe blå piggsveis, men derimot 43 sting i hodet.

Men pappa lå oppreist i sengen med en diger nakkestøtte, og jeg så vel fortsatt ikke alvoret i situasjonen. Hvem som egentlig sa at pappa ikke kjente noe i føttene husker jeg ikke, men mine småsøsken som da var seks og fire fant det veldig underholdende å kile han under føttene og klype han i tærne uten at han kjente noe, og brukte mesteparten av besøket ved fotenden.
Jeg derimot hadde med en overraskelse til pappa. Jeg har nemlig alltid vært en pappajente, og jeg elsket å lage ting og få skryt fra pappa. Denne gangen hadde jeg virkelig lagd noe fint til han. Ikke bare til han, men til hele familien, siden pappa lå på sykehuset skulle han likevel få gaven sin før de andre! Jeg hadde nemlig laget et smykke til han. Alle i familien skulle ha likt smykke, og jeg hadde brukt evigheter på sløyden for å få disse smykkene fine. Her var det nemlig ikke snakk om tråd og perler. Neida, her var det metallbiter som var skåret ut, og som det ble trykt inn en bokstav på hver bit (forbokstaven til familiemedlemmene). Det viktigste med disse smykkene var at de ble skikkelig godt pusset så man ikke fikk sår av de skarpe kantene. Og jeg hadde pusset og pusset og pusset!

Så dere kan tro jeg var sprekkferdig av stolthet da jeg endelig kunne ta dette smykket opp fra lommen og vise det til pappa! Dette hadde jeg gledet meg fælt til! Jeg stod med smykket i hånden, gliste og ventet på responsen. Det var mamma som brøt stillheten "Du må holde det rett fremfor ansiktet hans, Signe. Pappa klarer ikke å snu på hodet sitt". Og jeg gjorde som hun sa. Holdt smykket 10-15 cm fra ansiktet hans, og endelig fikk jeg respons. "Så fint, Signe", sa han med en stemme som knapt var hørbar. Da forstod jeg. Dette var ikke bra, dette var overhodet ikke bra!
Jeg gikk vel litt inn i meg selv under resten av besøket, og da sykepleier og mamma begynte å signalisere at det var på tide å gå, så løp jeg alt jeg kunne til heisen for å trykke på knappen. Eirik og Elise (mine søsken) ble selvfølgelig sure, for heisknapper var jo morsomt å trykke på.
Da vi var kommet ut av sykehuset og satt oss i bilen begynte jeg å gråte. Jeg hadde jo ikke sagt hade til pappa, og visste ikke når jeg ville se han igjen...

Det som skjedde etter dette besøket er den dag i dag fortsatt ganske diffust. Jeg VET at vi var på forskjellige sykehus og besøkte han, men jeg husker ikke så mye fra det. Jeg har et par minner. Jeg husker når han fortsatt satt i elektrisk rullestol og brukte en evighet på å prøve å få i seg mat med gaffel... Jeg husker også da han fikk krampe på vei ned en rampe, mistet kontroll over føtter og stol og krasjet i en brusautomat.

Men en dag husker jeg veldig godt. Det var faktisk mamma og pappas 10 års bryllupsdag. Dette var også første gangen pappa var utenfor sykehuset, og vi dro på et omreisende tivoli som var på Karl Johan.

Elise, pappa, Eirik og meg første gang pappa var utenfor sykehuset<3

Etter denne dagen er det nok et tomrom i hukommelsen min. Jeg husker at pappa kom hjem på perm noen ganger og at han måtte ligge i stuen. Jeg husker ikke hva vi gjorde når han var hjemme, bare det at han måtte sove i stuen.

Et annet minne som har brent seg fast, er den dagen jeg fikk vite at pappa ikke skulle gå igjen. Det var en kveld på slutten av sommeren, der jeg og min daværende bestevenninne var ute og lekte i hagen. Plutselig sier hun "Du Signe? Det er jo litt dumt at pappaen din aldri skal gå, klatre i trær eller spille fotball med deg mer". Min verden stoppet opp. Det ble helt feil for meg å få høre dette fra henne. Det var ikke hun som burde sagt noe. Og det var i hvertfall ikke hun som skulle vite slike ting FØR meg! Jeg sendte henne hjemme, og snakket ikke med henne før mange år etterpå.

Fortsatt har vi vel aldri fått høre de ordene at pappa ikke kommer til å gå igjen. Kanskje hadde både mamma og pappa et håp om at han skulle begynne å gå? Det ble i hvertfall bare en overgang, og plutselig så var pappaen min i rullestol, og slik skulle det være. Heldigvis var og er han akkurat samme pappa mentalt som han alltid har vært! Jeg er uendelig glad i pappa. Han er en fantastisk person med utrolig mye pågangsmot, vilje og optimisme. Den dag i dag har han et drivhus, han jobber, kjører bil, og kan dra ut på havet med båten. Alt dette, som kanskje noen trodde at var umulig, men de som kjente pappa visste at han klarte alt bare han ville!


50 årsgaven jeg lagde til Pappa, med bilder av oss barna.

 

Nå, etter å ha lest gjennom dette innlegget utrolig mange ganger, føler jeg meg endelig klar til å poste det. Det er fortsatt mange tanker rundt ulykken som ikke er delt, og mange minner som heller ikke er delt. Alt dette i respekt for pappa, familie og andre. Kanskje det er fler ting som jeg ønsker å dele senere? Kanskje en annen dag? Den dagen er i hvertfall ikke i dag...




Du utleverer for mye av deg selv!

Det er ingen hemmelighet at jeg har blogget en del åpent rundt psykisk helse og egen sykdom.

Og det er vel heller ingen hemmelighet at jeg har fått kommentarer på at jeg utleverer for mye av meg selv, ikke fra noen jeg kjenner, av mennesker som har lest bloggen min.

Noen av dere som besøker bloggen min, og ikke kjenner meg som person synes kanskje det er rart å komme inn hit og lese mine erfaringer om innleggelser. Men jeg er en person som jobber for å fremme psykisk helse, og gjennom prosjektet Venn1 og verdensdagen for psykisk helse, så har jeg fått mulighet til å bruke mine erfaringer til noe positivt og meningsfylt. I tillegg stod jeg frem i Avisa Nordland med min historie, noe som var både riktig og viktig for meg. Det er nå en gang slik at jeg (heldigvis?) ser både frisk, normal og oppegående ut. Noe som kanskje gir andre med en usynlig sykdom tanker om åpenhet?
Det å få tilbakemeldinger fra andre om at min historie og min styrke har gitt dem hjelp er gull verdt!


Jeg åpner verdensdagen for psykisk helse i Notodden.

Men som sagt, jeg kan forstå at noen av dere synes det er rart at jeg utleverer så mye av meg selv. Og tro meg -  jeg er også skeptisk til mennesker som utleverer veldig mye av seg selv. Og da spesielt yngre mennesker. Ja, det er bra at internett gir oss mulighet til å lese andre erfaringer og også skjønner at vi ikke er alene om å ha det vondt. Men jeg føler at jeg er på et sted her i livet der jeg kan stå for det jeg utleverer i fremtiden, og at jeg klarer å gi av meg selv, og samtidig verne om meg selv. Dere skal også vite at de personlige innleggene jeg legger ut er nøye gjennomtenkt. Og ofte ligger de i arkivet over en periode så jeg kan lese over de, og tenke på hva som skal publiseres og ikke.

Det jeg legger ut på bloggen er ikke noe min familie ikke vet om. Jeg ønsker ikke at jeg skal skrive noe som kommer på et sjokk på dem når de leser dette. Dette gjelder også mine nærmeste venner. Det er vel kanskje noen av mine tidligere skolekamerater eller andre jeg kjenner, men som likevel ikke kjenner denne siden av meg.


Paneldebatt som representant fra Venn1 på verdensdagen i fjor.

Jeg vil også si at det er ikke alt jeg legger ut. På langt nær! Men jeg håper det jeg legger ut kan hjelpe andre, og at jeg kanskje kan være til inspirasjon for noen? Når jeg skriver disse innleggene som omhandler psykisk helse, så setter jeg pris på tilbakemeldinger fra dere. Og det gjør heller ikke noe dersom dere kommenterer som anonyme. Jeg ønsker alltid konstruktiv tilbakemelding, og kanskje meldinger dersom noen kjenner seg igjen i det jeg skriver.



Refleksvester er bare for barn!

Det begynner snart å bli fortere mørkt om kvelden, og jeg elsker å gå tur med hunden i mørket. Man gjør litt ekstra ut av turen når man tar på seg litt varmere klær og tar på refleks på både seg selv og bikkja.

I fjor husker jeg godt at jeg møtte flere foreldre som gikk tur med ungene, og de søte små hadde som regel på seg en gul refleksvest. I tillegg til denne refleksvesten er det ofte reflexer på ytterklær til barn, så ungene er godt synlig hvis det kommer en bil i skumringen.




Ofte møter jeg også foreldre som har barna i sykkelsete bak på sykkelen, eller sykler ved siden av barna sine, og ungene har som regel sykkelhjelm på seg.


Foreldre i Norge virker til å være utrolig flinke å passe på at barna bruker hjelm og refleks, MEN, hva med de voksne selv?
Hvilke signaler sender egentlig foreldre ut til barna når de ikke bruker hjelm eller refleks selv?
Er det greit å la være å beskytte seg når man blir voksen?

Det er virkelig ikke rart at mange unge drar til skole om morgen med refleksvesten på, og sykkelhjelmen på hodet, men henger hjelmen på styret og putter refleksen i sekken når de nærmer seg skolen.
De ser jo ganske tydlig at mange av ungdommene og de voksne ikke bruker hjelm eller refleks, og da er det kanskje ikke så kult å måtte bruke det selv?



Jeg oppfordrer alle sammen der ute, ungdommer, voksne, eldre og spesielt foreldre til åvære gode forbilder for barna, og bruke både refleks og sykkelhjelm!
Det er skremmende at voksne mennesker som kjører bil VET hvor vanskelig det kan være å få øye på noen i skumringen når de ikke bruker refleks, og likevel velger å la refleksen være hjemme når de selv skal ut å gå.

Husk at REFLEKS ER EN UTROLIG BILLIG FORSIKRING!



Smilelab

Som den elendige bloggeren jeg er, så har jeg selvfølgelig ikke tatt noen før-bilder:(

MEN det jeg kan si allerede nå er at jeg ser stooor forskjell! Har brukt det i to dager (det skal sies at jeg hadde behandlingen to ganger hver dag), og er storfornøyd!
Man trenger bare å bruke den 30 minutter, IKKE mer enn 60 minutter, og du kan bruke den opp til to ganger om dagen.

Det at man ikke merker at man har den på er jeg ikke enig i (produserer voldsomt mye spytt), men at man kan gjøre flere ting samtidig som man bleker tennene er sant:)
Så, nå sitter jeg og bleker tennene 3. dagen på rad, gleder meg til enda en hvitere nyanse.


Bildet er ganske uklart:( Et mobilbilde jeg tok for å briefe til lillesøster!

Jeg kommer til å skrive mer om dette produktet senere. Så bare vent til jeg har fått helt ønsket resultat. Dog - jeg vil ikke ha sånn falskt, kritthvitt hollywoodsmil, men jeg merker allerede at jeg smiler mye mer;)

Er fortsatt på Tjeldøya med kjæresten, men har trukket meg litt tilbake for å gjøre skolearbeid.
Ønsker dere alle en nydelig kveld!




Den lille familien

Er snart ferdigpakket og klare til å sette kursen nordover!


Bilde fra 17. mai 2010


Bilde fra fotografering 2011.

Æsj. Må nok få tatt noen nyere bilder av min lille familie!

Jeg tar med dataen, så oppdateringer kommer i helgen;)

Filmen om meg

Det kunne i hvertfall vært det. Denne sendte pappa til meg, da han syntes at min historie/utvikling var så lik den på filmen. Jeg har ikke vært i noe fosterhjem, men det er utviklingen fra det gode til det vonde og så til det gode igjen.

Jeg blir veldig rørt og beveget når jeg ser denne filmen, og det er uten tvil en av de fineste og beste kortfilmene/reklamefilmene jeg har sett<3

Ta 2 minutter av kvelden din, og se denne filmen!

Hva synes du?



 

Pakke fra blush.no




Endelig kom pakken fra blush! Jeg elsker å få pakker i posten. Det har ingenting å si om jeg allerede vet hva som er i de. Er like spent likevel. Flere som har det slik?

Innholdet: All soft shampoo og balsam fra redken. Har allerede hårkuren og serumet og er veldig fornøyd!
Repair mask fra system professional. Selv om jeg ikke har slitt hår så har jeg av en eller annen grunn forkjærliget for disse repairkurene. Har prøvd denne før og liker den veldig godt:)
Er så utrolig mye penger å spare på å kjøpe hårprodukter på nett og ikke i salong!



Sist men ikke minst; Smilelab! Har jo hørt så mye godt om pruduktet, så det måtte bare testes;)
Sitter faktisk og bleker tennene nå, og foreløpig kan jeg si at det er ikke så behagelig som alle påstår... Kjenner bare munnen produserer j*vlig mye spytt. Men det er kanskje en vanesak?




Flere enn meg...

...Som alltid håpet på å få det kakestykket med mest non stop i barnebursdager?


Har bakt kake til klassen, og det er bare en ting å si. Alle skal få! :)




Fargelinser!

I dag så måtte jeg ty til fargelinser da jeg ikke har noen vanlige linser igjen.
De som kjenner meg ser kanskje at øynene min er mørkere i dag enn til vanlig.


Dere trenger ikke bry dere om scrapperotet på gulvet;)


Det ser ut som venstre øyet (for dere) skinner grunnet blitsen.

 

Så. Hva synes dere?
Er det greit med litt forandring en gang i blandt?
Har du prøvd fargelinser før?



Scrapbooking. Meg og kjæresten - bilder

Siden noen av dere ønsket å lese flere innlegg om hva jeg har scrappet så kommer det noen bilder nå.

Legger inn tre sider som jeg laget i fjor:)


Første siden i albumet. Veldig klisjè, jeg vet det;)


Dobbelside. En sommertur på rønvikfjellet. Er overhodet ikke fornøyd med egen håndskrift, men har heldigvis funnet løsninger på det. (Etter denne siden vel og merke...)



Dobbelside. En sommertur på rønvikfjellet:)

 

Hva synes du?
Scrapper du?



Hjemmelaget hundegodt!

Tenkte å gi dere oppskriften på Prestos favorittgodbiter!



- 2 små glass babymat, med den smaken hunden din liker best!
- 8 ss Viking tørrmelk
- 12 ss Hvetekim
- 4 ss hvetemel
- Litt vann

Siden jeg brukte et stort glass babymat i steden for 2 små moste jeg det til en gugge med stavmikseren. Forskjellen på de store og små glassene er at de store ofte er til større barn, og derfor har større biter.


Så er det bare å blande sammen alle ingrediensene til en deig! Jeg liker at den er litt bløt, for da er den enklere å klemme ut:)


Jeg putter all blandingen i en plastpose, og setter på en sånn tut man klemmer ut krem med til feks bløtkaker. Så klemmer jeg lange strimler på et bakepapir!


Deretter stekes det på 180 grad i ca 10-15 minutter. Dette kan selvfølgelig avhenge litt av ovnen, så følg med!
Presto liker de aller best når de fortsatt er litt myke, så ikke stek de helt harde... ;)


Når strimlene har kjølt seg et par minutter er det bare å klippe de opp i passe store biter.


Her har Presto fått beskjed om å vente på å ta godbitene, og ut fra sikkelet som renner er det vel lite tvil om at dette er noe som faller i smak!!:)

Putt bitene i en tett pose eller boks, og oppbevar de kjølig!!:)

Er dette noe du kunne tenkt deg å lage til din hund?:)



Hunden min er nesten høyere enn meg!



Bildet er tatt i fjor. Fine gutten min<3

Han er ganske stor når han står på alle fire også. 37 kilo med kjærlighet!



3 ubetydelig ting?

3 ting som var fullstendig ubetydelige for meg...

...Helt til jeg skaffet med det!

 


Varmeflaske


Når jeg får angst eller stresser mye glemmer jeg å puste med magen, noe som gjør at jeg har blitt veldig stram i brystet.
Osteopaten min anbefalte meg å legge en rullet håndduk langs ryggvirvelen (for å strekke ut brystet), og legge varmeflasken på brystet.
Dette har fungert kjempegodt! Dessuten er jo en varmeflaske veldig god å ha i fotenden på kalde vinternetter;)

 


Groundingballen

I sitasjoner der jeg er veldig sårbar for angst eller stress, eller blir veldig redd og paranoid, er denne ballen en hjelp for å holde fast i virkeligheten.
Den er passe hard, og piggene av hard gummi er veldig lett å kjenne.
Jeg klemmer og ruller denne ballen i hendene for å ha noe konkret og håndfast å forholde meg til hvis ting blir veldig vanskelig.


Drømmeboken

Jeg har i mange år vært plaget med livaktige og skumle mareritt.
Noen av drømmene er veldig lett å forstå, mens andre er helt uforståelig.
I perioder der jeg har hatt mye mareritt med lite å feste til daglige tanker og hendelser har jeg blitt veldig redd for å sove om natten.
Etter at jeg kjøpte denne boken har det blitt mye enklere å drømme. Jeg slår opp i den hver morgen, for svar på drømmene mine, og kan dermed tenke mindre på drømmene resten av dagen.

Har dere noen ting som er normale for oss andre, men veldig viktige for dere?



Innleggelse på psykiatrisk - et nederlag?

Først og fremst vil jeg påpeke at dette innlegget kun består av mine egne meninger og erfaringer.
Det er ingenting her som er linket opp til fakta eller statistikk...

I tillegg vil jeg si at dette er en av de mest personlige og ærlige innleggene jeg har skrevet. Kanskje noen av dere synes jeg er for åpen? Vel, jeg har tenkt gjennom dette innlegget flere ganger. De som kjenner meg kjenner også til min historie, og jeg føler dette er et innlegg jeg kan stå for!

Personlig har jeg hatt 4 innleggelser bak meg. 1 kortidsopphold i Mosjøen, 1 tvanginnleggelse på akuttpost på NPS, 1 frivillig tvangsinnleggelse på akuttposten, og et langtidsopphold på allmennpsykiatrisk avdeling.
Jeg vil skrive litt om hvert av oppholdene, og tanker og meninger før under og etter...

LAVTERSKELOPPHOLDET

1. innleggelsen hadde jeg høsten/vinteren 2008 på skjervengan i Mosjøen.
Jeg var 18 år gammel, og etter å ha prøvd å overse de psykiske og fysiske faresignalene om at jeg trengte en pause sa det plutselig stopp.
Jeg prøvde å kombinere skole og jobb, men skole ble det fort mindre og mindre av...

Jeg ba om å få en innleggelse, men dette nyttet ikke.
Jeg bodde på den tiden sammen med lillebroren min, og etter mange tårer og fortvilelser ble til slutt broren min med til psykologen og ba om en innleggelse. Og denne gangen gikk det!!

Både denne episoden, og flere episoder med helsevesen har gjort meg rimelig fortvilet over at man er nødt til å dra inn en 3. person for å bli tatt på alvor. Hvorfor kan man ikke nå frem med det man ønsker på egenhånd?

Dette kortidsoppholdet varte en uke. Jeg ble sykemeldt 2 uker bare for å roe ned litt, og få litt pusterom.

 

TVANGSINNLEGGELSEN

I august sommeren 2009 sa det stopp for alvor. Jeg hadde en voldsom svingning i humøret, følte livet var meningsløst, var full av angst, redsel og depresjoner jeg ikke visste hvor kom fra. Bare en liten ting kunne gjøre meg kjempe sint/trist/redd/fortvilet.

Til slutt kuliminerte det i en overdose, og jeg ble fraktet fra sykehuset til NPS av politet.
Etter å ha fortalt psykiateren på akuttposten at jeg ikke ønsket å dø, men at overdosen bare var et uhell ble jeg sendt hjem igjen.
Jeg var veldig fornøyd med å ha lurt personalet. Jeg hadde jo ingen ønsker om å være der!

I ettertiden skremmer det meg at psykiateren tok så lett på det. Jeg hadde inntatt over 600 tabeletter og ble sendt hjem med resept på 400 nye.

 

FRIVILLIG TVANGSINNLEGGELSE

Det tok ca en måned fra jeg kom ut fra tvangsinnleggelsen til jeg var tilbake.

Denne gangen gikk det under frivillig tvang. Jeg bodde på denne tiden hjemme til mamma og pappa, og etter en samtale med pappa der han sa at jeg var for ustabil til at han mente det var trygt å ha meg hjemme, dro vi sammen til legen, og jeg fikk et nytt opphold på akuttposten.

På denne tiden var jeg veldig feilmedisinert. Og deler av tiden er helt svart for meg. Enkelte episoder kunne jeg ikke huske, og jeg kom ofte til meg selv et helt annet sted enn jeg sist husket.
Dette var utrolig skremmende, og desto verre var det når jeg skjønte at akuttposten egentlig ikke hadde plass til meg.

Tilfellet mitt var rett og slett ikke alvorlig nok, og det var andre som trengte min plass.
Jeg fikk i løpet av de 12 dagene jeg var innlagt henvisning videre til langtidsopphold på allmennspykiatrisk avdeling.

Selv om jeg følte meg veldig ensom og oversett da jeg ble fortalt at mitt tilfelle ikke var alvorlig nok, kan jeg til en viss grad forstå dette nå. Kapasiteten i psykiatrien er dessverre altfor liten, og folk må dessverre stå i altfor lange køer for å få den hjelpen de trenger.

 

LANGTIDSOPPHOLDET PÅ ALLMENNPSYKIATRISK AVDELING

I november 2009 ble jeg lagt inn på allmennpsykiatrisk avdeling, og jeg følte dette virkelig som et nederlag. Jeg var 19 år, og skulle jo ha hele livet fremfor meg. Det var utrolig urettferdig at jeg skulle bli så syk at jeg trengte en slik behandling.

Jeg hadde fra før av store fordommer mot folk som var innlagt på psykiatriske avdelinger, og regnet med alle andre hadde sine negative tanker om meg også.

Men dette oppholdet hjalp meg utrolig mye. Jeg hadde fra før av diagnosen PTSD, og fikk konstatert diagnosen bipolar lidelse 2, noe som ga svar på voldsomme humørsvingninger og perioder uten 'kontroll'.
Jeg møtte også mange fantastiske mennesker, og det var en trygghet å se at også slike flotte folk kunne ha en knekk i psyken.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle feire 20 års dagen min på en psykiatrisk avdeling, men dette var realiteten.

Jeg ble skrevet ut i slutten av mars 2010, og er utrolig glad for at jeg fikk mulighet til dette oppholdet.
Det har hjulpet meg utrolig mye-

Nå i dag ser jeg ikke på det å bli innlagt som et nederlag, men heller en seier for at jeg fikk den hjelpen jeg trengte...!



Så gikk det bra til slutt:)

Endelig ordnet timeplanen min seg!

Det har vært en del surr helt i fra starten med tanke på hvilke fag jeg hadde fullført og ikke. I tillegg fikk jeg ikke førstevalgene på valgfagene mine (dumme førstemann til mølla prinsippet...).

Men i dag gikk alt i boks! Matematikken er ordnet så jeg bare trenger de tre siste timene i uka, og jeg har fått BEGGE valgfagene jeg ønsket! Nemlig Sosiologi og sosialantropologi og Psykologi!

Ser absolutt mer lyst på året nå!:)



Dagens flette!

Nå er jeg egentlig motstander av speilbilder, men når jeg er alene hjemme og ønsker å vise dere fletten bakfra så får det briste eller bære;)



Jeg ser jo allerede nå at fletten er litt skeiv øverst.
Men hva synes dere om denne type flette?:)

Ha en strålende dag!




Pappa - Min supermann!

Jeg vil dedikere et innlegg til min kjære pappa. Min beste samtalepartner, støttespiller og venn.
Min supermann!


Meg, pappa og bror<3

Fra jeg var lita har jeg alltid vært veldig pappajente.
Jeg elsket å gjøre praktiske ting med pappa, og jeg elsket å få skryt av han! Det var alltid så gøy å være med pappa!

1 måned før jeg fylte 9 var pappa i en alvorlig bilulykke, og ble lam fra livet og ned.
Som eldst i søskenflokken på 3 var vel jeg den som skjønte mest av ulykken, og jeg skjønte også at det kom til å bli store forandringer hjemme...
Selv om pappa ble sittende i rullestol er han heldigvis like klar i hodet som han alltid har vært, og mentalt sett den samme pappaen min!


Elise, pappa, Eirik og meg. Første gangen han var ute av sykehuset etter ulykken.

Jeg og pappa har alltid hatt et veldig nært forhold.
I den perioden jeg var veldig syk psykisk var alltid pappa der. (resten av familien min var selvfølgelig også til stede på en helt utrolig måte!<3)
Pappa tok telefoner for meg, ordnet praktiske ting, og turte å konfrontere meg med det som var vanskelig.

Selv da jeg var så dårlig at alt var svart var likevel pappa min største støttespiller og samtalepartner, og hver gang det skjedde noe var pappa den første jeg ringte.

Jeg og pappa har fortsatt et utrolig nært forhold. Pappa har i alle år, både før og etter ulykken, stilt opp for alle oss ungene, deltatt på arrangementer, og vært veldig deltagende i våre interesser og hobbyer!

Jeg er utrolig heldig som har supermann til pappa!


Tøffe pappa på festival!!!

Pappa, jeg forguder deg!



Mine tattoveringer


Den først jeg tok, januar 2009! Jeg opplevde noen vonde ting på hjemstedet mitt (det har ingenting med min familie å gjøre!!), så når jeg endelig flyttet hjemmefra, følte jeg at jeg fikk en sjanse til en helt ny start!
Jeg begynte på Folkehøgskole i Harstad, og stortrivdes der!

Sommerfuglen representerer min nye start, og tallene nederst er årstallene jeg gikk på FHS:) Og blå er yndlingsfargen min!

Denne tok jeg i fjor sommer! Etter mange nye seiere, etter innleggelse, anmeldelse av overgrepene jeg har vært utsatt for, og muligheten til å starte på skole igjen etter lang tid som sykemeldt, føltes denne riktig på alle måter!
Blomsten er en Hestehov som er min yndlingsblomst! Det er den første blomsten jeg legger merke til hver vår, og den kommer seg opp overalt. Grus eller asfalt er ingen hindring:)
På toppen av det hele er betydningen av navnet mitt Ny Seier!

Hva synes dere om tattoveringer? Har dere noen selv? Ligger det en historie bak?



Og vinneren er!

Gunhild!
Gratulerer så mye! Siden du ikke har lagt ved mailadresse eller har blogg så prøver jeg å kontakte deg på facebook:)


Meg og Presto tatt for 1.5 år siden:)

Tusen takk til alle dere andre som var med! Jeg har fått mange gode tips og innspill:)




Jogging som trening

Dere som kjenner meg vil kanskje ikke tro det, men jo jeg har faktisk jogget! Dette er 2. gang denne uken, og det er flere grunner til det.

1. Jeg vil få bedre kondis. (Rettelse; Jeg TRENGER bedre kondis)
2. Bikkja må luftes uansett. Jeg får trent, bikkja får trent. Vinn-vinn!
3. Jeg går siste året på videregående og frykter coopers test og/eller 3000 meteren. (På landbruksskolen var jeg faktisk en av de raskeste på 3000 meteren. Tipper jeg ville kommet i mål en halvtime etter de andre med den formen jeg har i dag....)
4. Jeg vil gå ned i vekt. (Rettelse igjen: Jeg TRENGER å gå ned i vekt)

Ikke så ulik meg dette...

Og nå mine eminente lesere kommer dagens spørsmål.

Er det noen av dere som har en god pulsklokke/treningsklokke å anbefale?
Gjerne en som regner ut avstand, tid og puls.

Jeg synes nemlig ikke det er så altfor givende å bare løpe langs veien, men tenker at et slikt verktøy vil gi meg den ekstra motivasjonen jeg trenger:)
Skriv navn på klokken eller lim inn en link i kommentarfeltet. På forhånd takk!

Husk også at konkurransen der du kan vinne et gavekort på 200,- fra Gina Tricot avsluttes i kveld!
Dere finner konkurransen HER




Scrappet adventskalender til mamma!

Dette er et innlegg fra min tidligere blogg, men siden det er en del av dere som vil lese mer om scrapbooking og kanskje få litt inspirasjon, så tar jeg det med her!:) Dette innlegget blir direkte kopiert fra gammel blogg, og kalenderen ble laget november 2011

0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0


24 mellomstore fyrstikkesker som er pyntet og fylt med en fløyelspute, sjokolade og en lapp med fine sitater og personlige lapper med hvorfor jeg er glad i mammaen min:)


"Luke" 1-6


"Luke" 7-12


"Luke" 13-18


"Luke" 19-24


Eske nummer 19. En twist og en lapp med et sitat om familie.


Eske nummer 4. 3 sjokoladekuler og en lapp som forteller hvor mye det hjalp meg da mamma skiftet jobb etter så mange år i posten siden jeg henger så langt etter med min utdanning.


Eske nummer 24. 3 sjokoladenisser, og en lapp med ønske om god jul og beskjed om at det ikke er mange dagene til jeg, Sveinung og Presto kommer til Nesna. (Vi skal nemlig feire julaften på øya i år)

 

Hva synes dere om kalenderen? Har dere laget noen kalendere til noen dere er glade i i år?

0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0-0




Konkurransen avsluttes i morgen! (Vinn gavekort fra Gina Tricot)

I morgen kveld avsluttes konkurransen om å vinne gavekort fra Gina Tricot.

Jeg stenger kommentarfeltet siden dere må melde dere på HER!!!!!!!!

Lykke til:)




Sint

Jeg vil prate litt om den sinte følelsen i dette innlegget. En følelse jeg kjenner veldig godt til selv.

Personlig synes jeg av og til at det er litt rart at vi kan føle alt vi gjør. Forelskelse, glede, redsel, sinne, sjalusi, fortvilelse, spenning osv. Like rart er det også at vi er så programmerte at vi reagerer slik vi gjør.
Det er jo ingen som har sagt at vi skal fnise, rødme, få sommerfugler i magen og snuble i ordene når vi faller for en person som 14 åring? Og det er jo heller ingen som har fortalt oss at vi skal få en stor vond klump i magen når vi blir redd eller usikker heller.

Helt fra jeg var lita har jeg vel som de aller fleste klart å affektere riktig følelsesmessig.
Jeg ble trist hvis venninna mi ikke ville leke med meg.
Jeg ble glad hvis mamma sa vi skulle ha dessert etter middag en dag.
Jeg ble spent når det nærmet seg bursdagen min.
Jeg ble redd hvis jeg fikk høre en skummel historie før jeg la meg.



Altså, helt normale og naturlige reaksjoner og følelser. Men på et punkt endret dette seg.
For jeg skal ikke prate om alle slags følelser. Jeg skal prate om sinne, og hvordan jeg opplevde det å være så sint som jeg en gang var.

Jeg var 14 år gammel når de fleste av mine følelser ble erstattet med et voldsomt sinne. Og når sant skal sies, så var det faktorer som gjorde at jeg hadde all rett til å være sint. I hvertfall på en person. For det er en person som har skyld i at jeg hadde det slik jeg hadde, og har det slik jeg har det nå.

Det med å bli så sint var ikke noe jeg planla. For jeg ønsket ikke å være sint. Jeg har aldri likt mennesker som har vært sinte heller, så jeg ville ikke bli sint selv. Men på samme måte som man kanskje ikke klarer å la være å rødme når man ser den kjekke gutten som er to år eldre enn deg i gangen på skolen, så klarte heller ikke jeg å styre sinnet mitt.
Jeg visste godt at jeg var sint fordi at jeg følte ting var så urettferdig, men jeg forstod kanskje ikke helt hvordan jeg og sinnet mitt fungerte i hverdagen. For sinnet mitt ble ikke rettet mot den ene personen som jeg burde være sint på. Sinnet mitt ble rettet mot meg selv, familie, venner, medelever, lærere, mat, ting. Alt som jeg ikke hadde kontroll på.
Som nevnt så ble de fleste følelsene mine erstattet med sinne. Og da spesielt hvis jeg ble redd, usikker, trist, følte meg ensom eller misforstått så ble disse følelsene lagt til side så raseriet mitt skulle få plass.
Det tok ikke så lang tid før jeg så fordelen med å være sint, for alle som har vært sinte før synes vel også at sinne er en sterk følelse?
Det var nettopp det jeg gjorde. Jeg følte meg sterk når jeg kunne knuse ting, ødelegge ting, slamre med dører, rope til folk, slå. Jeg følte meg stor, mektig og sterk! Det stikk motsatte enn hva jeg følte hvis jeg lå under dyna mi og gråt på grunn av alt som var skjedd. Da føler man seg svak, liten, hjelpesløs og kanskje patetisk?

Det var en periode det jeg fort havnet i konflikter på grunn av mitt raseri. Andre forstod jo ikke at raseriet var min form for beskyttelsesmekanisme, og jeg forstod ikke hvorfor de ikke kunne forstå, noe som igjen gjorde meg enda sintere.

Men det var godt å være sint. Raseriet ble min venn. Og som jeg nevnte så følte jeg meg sterk når jeg kunne være sint. Og det å være sterk var min mulighet til å overleve.

Dessverre gikk det så langt at jeg "glemte" hvordan jeg skulle affektere riktig i forhold til alle de andre følelsene som også ønsket å ta del i hverdagen min. Jeg klarte ikke lengre å kjenne på frykt, stress, usikkerhet, spenning eller forventninger. Når det kom til situasjoner der jeg skulle reagere med en av de tidligere nevnte følelsene, så reagerte jeg igjen med sinne. Og raseriet mitt som tidligere hadde vært min venn og trygghet ble nå plutselig en utfordring for meg.


Når jeg var 19 år gammel, måtte jeg begynne å jobbe i sammarbeid med en behandler med å reagere riktig i forhold til ulike situasjoner. Sinne skulle ikke lengre være det første og beste alternativet, og bevisst så var jeg nødt til å oppsøke situasjoner der jeg kunne bli trist, stresset, redd, usikker, eller maktesløs, og kjenne på akkurat hvordan det var å ha det slik. Bare det å stå i kø på dagligvarebutikken og ikke slenge fra meg vogna og storme ut derfra fordi kassedamen brukte for lang tid var en øvelse som ble gjentatt gang på gang til jeg slutt kunne stå der å kjenne at, 'ja, jeg er irritert, jeg er lei, og jeg er utålmodig. Men det er faktisk greit!'

Den dag i dag kjenner jeg fortsatt at jeg noen ganger kan virke sint eller høres sint ut hvis jeg mister litt kontroll på hva som skjer rundt meg, eller hvis jeg blir usikker og redd. Men det er en prosess. Det går bedre og bedre hele tiden. Jeg håper virkelig at jeg en gang kan reagere like enkelt og greit som jeg gjorde da jeg var barn!

 

Har du noen gang opplevd at en følelse har tatt mere overhånd enn andre?



 

God Helg!!





Sweat is fat crying!

Merket meg at mange av dere vil lese mer om kropp/trening.

Jeg er ingen kostholdsekspert eller treningsekspert, men jeg trener hjemme for å få en sunn kropp.
Ikke trenger jeg noen kropp som en supermodell, men grunnet medisiner og dårlig kosthold veier jeg nok en del mer en hva som er sunt...

Jeg har i hvertfall hatt en liten økt på gulvet i dag, og som overskriften sier, så skal dere få se litt fett som gråter:)


Blank og varm.


Sliten og fornøyd.
En annen fordel med å trene hjemme er at ingen forteller deg at du må ha en skjorte med ermer på;)

 

Kan noen ha interesse av at jeg legger ut øvelser/program?:)
Husk konkurransen der dere kan vinne et gavekort fra Gina Tricot!




 

Konkurranse. Vinn gavekort fra Gina Tricot!

Da kjører jeg i gang med konkurranse hvor du kan vinne et gavekort på 200,- fra

 



For å være med må du like siden min på facebook HER (Dersom du allerede liker siden min trenger du ikke gjøre det på nytt)

Deretter må du kommentere at du er med i dette innlegget
Det du må ha med i kommentaren er:

  • Hvilken kategori vil du lese mer av (velg en eller to av kategoriene under)?

                 - Hverdag
 - Presto
                                       - Psykisk Helse
          - Scrapbooking

- Tanker og meninger
                                        - Trening/kropp

  • Bloggadresse eller mailadresse så jeg får kontaktet deg!

 

Trekker vinneren på søndag. Lykke til!!:)




Matpakken blir så god med litt planlegging!

Det er vel kanskje flere enn meg som nettopp har startet på skole eller jobb etter ferien?

Matpakken kan virke tørr og kjedelig på kjøkkenbenken hjemme, så kantiner/kiosk/cafè/butikker kan fort friste mer.



Jeg selv er ikke noe frokostmenneske, og min dag starter med dusj og tur med bikkja. Motivasjonen til smøring av matpakke om morgenen er ikke eksisterende. Når jeg generelt ikke er glad i brød, så frister heller ikke brødskiva med ost som har vært i matpakken de siste 4 timene så mye heller...

Men løsningen er nær, og løsningen er enkel! FORBEREDELSE er nøkkelordet!
Så for å innspirere dere nå på kvelden, så skal jeg dele min forberedelse!


Min plan for morgendagen (og kanskje torsdagen også hvis ikke Sveinung også tar seg en matpakke) er salat.
I kveld har jeg da skjært opp salat, agurk og cherrytomat, lagt i små bokser og satt i kjøleskapet.

I tillegg har jeg kokt egg, stekt en kylling som jeg har kjølt ned, skjært opp og puttet i en boks og satt i kjøleskapet.

Så i morgen har jeg altså

  • Oppskjært salat
  • Oppskjært agurk
  • Oppskjært cherrytomat
  • Oppskjært kylling
  • Ferdigkokte egg
  • Revet ost
  • Mais
  • Og peanøtter. (Peanøtter er faktisk steike godt i salat!)

Så i morgen tidlig kan jeg bare plukke litt forskjellig til matpakken min, og vips, så har jeg en fersk salat til skoledagen!:)

 

Planlegger du matpakken din?




 

Dagens smil?:)

Håper dette bildet fikk flere enn meg til å trekke på smilebåndet!



Dyrk deg selv!

Vil fokusere på oss kvinner i dette innlegget...

Vi kvinner jobber veldig hardt for å innfri alle forventningene som samfunnet har til oss.

I tillegg til å være forbilde for barna våre og være gode husmødre, skal vi også prestere i forhold til utdanning og jobb. Karrierekvinner har blitt et begrep som brukes ofte, og det sier en del om hva som forventes av kvinner i arbeidslivet.





Det er lett å få dårlig samvittighet og skyldfølelse når det forventes ting fra flere kanter.
På flere områder kan det være lett å få dårlig samvittighet, og jeg vil nevne noen:

- De gode hjemmelagde middagene blir erstattet med ferdigmat fra fjordland.
- Jobb/skole tar for mye tid.
- Vi skal se veldig bra ut.
- Vi spiser ikke sunt og variert nok.
- Vi trener for lite.
- Vi har for lite tid til venninnene våre.
- Vi er ikke flinke nok til å følge med på barnas fritidsaktiviteter.
- Huset er ikke plettfritt til enhver tid.
- Vi har ikke tid til å stille opp for andre så mye som vi ønsker
OSV OSV...

Det er ikke rart når det er så mange forventniger at man føler at man ikke strekker til.





Jeg var innlagt på allmennpsykiatrisk avdeling fra november 2009 til mars 2010, og det var en episode som fikk meg til å innse veldig mye...
Jeg skulle hjem til familien min og feire jul, og jeg gruet meg skikkelig.
Jeg var livredd for forventningene deres, og var overbevisst om at de tenkte "nå har hun vært der en mnd, så nå må hun vel være frisk snart".

Dette var ikke realiteten i det hele tatt, og jeg lærte at de forventningene jeg har til meg selv er mye høyere enn det andre har og det jeg tror andre har!

Så hva kan vi kvinner gjøre når dårlig samvittighet og skyldfølelse over at vi ikke strekker til tar overhånd?
Mitt beste tips er: DYRK DEG SELV!
Det er lov å være skikkelig egoist og sette seg selv fremst.





Sett av noen timer en dag i uken til å pleie deg selv. Om du tar ansiktsmaske, trener, leser en god bok eller ser en film er ikke nøye. Det viktigste er at du koser deg, og gjør det DU har lyst til!




Gutter liker formfulle damer - en løgn vi forteller oss selv

I den siste tiden ser jeg argumentet om at 'mannfolk liker formfulle damer best' bli brukt i mange sammenhenger.
Og for å være helt ærlig, så tror jeg dette er en løgn vi kvinnfolk forteller oss selv! Ikke minst handler det nok mye om å øke selvtilliten til oss som ikke har modellkroppen.

Selv er jeg ikke tynn. Jeg er ikke godt trent. Jeg er av typen som har "litt ekstra" på kroppen. Jeg har fettet på de helt feil plassene, og føler selv at jeg er ganske uproporsjonert i forhold til høyde og vekt. Selv vil jeg betegne meg som rund/lett overvektig. Men det er jo klart at ordet formfull høres mye bedre ut. Og i hvertfall siden "alle" gutter liker formfulle jenter best!

Dette bildet er et bilde som gjør meg trist. For hvem har rett til å si at modellen til høyre ikke er "hot"? Jeg synes bildet av modellen til høyre er trist, for man kan vel tenke seg til at i en slik bransje er presset ganske stort, og mange blir syke. Uavhengig om man er syk eller ikke, så er det vel ingen som ønsker å få kroppen sin publisert på nett med overskriften NOT?

 

Og hva er det egentlig med oss kvinnfolk som ikke klarer å takle at andre jenter ser bra ut? Gud forby at en jente som trener og spiser riktig legger ut bilde av seg selv i en bikini. Da er hun fort alt for tynn, eller en skikkelig hore. Vi som ser bildet prøver å være først ute til å fortelle at "Men gutter liker formfulle jenter"!
Hva er egentlig formfull? Slik jeg ser at det ordet blir brukt, så er det ofte bare et annet ord for lubben.

Og mens vi sitter i sofaen med potetgullskåla plantet i fanget med god samvittighet (for alle menn elsker jo formfulle jenter), kan faktisk både kjæresten din, broren din, og kompisen din like synet av dette:

Ja, det er faktisk mulig at noen kan like synet av Cameron Diaz, til tross for at hun ikke er formfull!

Spør du meg, så er det mange kropper jeg heller ville hatt enn min egen. Og jeg vet at jeg lyver for meg selv når jeg mener at alle gutter liker min "formfulle" kropp bedre enn trente damer med pupper og hofter i behold.

Jeg vil avslutte innlegget med fire viktige punkter.

1. Jeg har aldri i løpet av dette innlegget sagt at noen kropper er penere eller styggere enn andre. Jeg synes de peneste kroppene er de som damer og herrer tør å vise frem. Selvtillit er alfa omega!
2. "Gutter liker formfulle jenter" er løgn! Gutter liker forskjellige jenter i forskjellige fasonger, akkurat som vi jenter liker forskjellige fasonger på våre gutter.
3. Det at "gutter liker formfulle jenter" er ingen unnskyldning for å sitte i sofaen og spise snop hele dagen. Det viktigste er at du finner en som synes du er fin.
4. Du har lov til å være enig, uenig, glad, forbannet, oppgitt, frustrert, lattermild eller likegyldig til dette innlegget. Men la meg gjerne høre hva du mener!




En dag uten trening er en dag uten mening?

I så tilfelle har jeg hatt en del meningsløse dager...

Men nå vil ting endre seg! I dag sa jeg nemlig opp medlemskapet mitt på Friskhuset!
Joda, for etter å ha vært støttemedlem nesten det siste året valgte jeg å si opp. I sommer startet jeg trening hjemme. Og både kondisjon og styrke blir gjort hjemme i stuen. Som nevnt tidligere har jeg gått ned 6 kilo i sommer:)

I dag etter min første skoledag (som varte nøyaktig 1 time og 15 minutter), valgte jeg å belønne meg selv med en gave!
Yogamatte er endelig i hus!!


Råååsa er den også, og 175 lang, selv om det overhodet ikke ser slik ut;)

Trener du?
Hva/hvordan trener du?




Depresjonens egoistiske ansikt. (Personlig)

De som har lest denne bloggen vet at jeg har slitt noe psykisk, og at jeg har hatt noen innleggelser bak meg.
I dette innlegget vil jeg fortelle litt om den egoistiske siden ved en depresjon.


Alt som skrives i dette innlegget er kun basert på personlige erfaringer!!

 

Jeg har vært gjennom noen dype depresjoner i løpet av livet mitt.
Når jeg snakker om depresjoner, er det ikke snakk om at jeg ble lei meg fordi jeg ikke kom meg på den festen jeg ønsket, eller at jeg har gått opp i vekt og at yndligsbuksen ikke passer lengre.
Når jeg snakker om depresjon i forhold til dette innlegget, snakker jeg om negative/tunge følelser som tar så overhånd i hverdagen at jeg ikke ønsker å stå opp om morgenen, hverdagslige ting blir et enormt ork (det å sette på en maskin med klær er et helvette, fordi jeg vet at jeg må henge opp klærne, og brette de sammen senere), jeg mister energi og livslyst, og baller meg selv inn i destruktive tanker.

Negative tanker om meg selv, min situasjon og verden er veldig fremtredende.
I tillegg kommer de EGOISTISKE tankene.

- Det er ingen som har det så vondt som jeg har det.
- Det er ingen som forstår hvordan jeg har det.
- Det er ingen som har vært igjennom det jeg har vært igjennom.
- Det er ingen som er så trist som jeg er.
- Det er ingen som er så redd som jeg er.
- Det er ingen som noensinne vil oppleve å ha det så ille som jeg har det nå.

Når jeg er i dypet av en depresjon er jeg også veldig selvmotsigende. For i tillegg til å tenke alle disse egoistiske tankene, psyker jeg meg selv ned, og får dårlig samvittighet FORDI at jeg har disse egoistiske tankene.

- Det er dessverre noen andre som har det så vondt som jeg har det.
- Det er dessverre noen andre som forstår hvordan jeg har det.
- Det er dessverre noen andre som har vært igjennom det jeg har vært igjennom.
- Det er dessverre noen andre som er så trist som meg.
- Det er dessverre noen andre som er så redd som meg.
- Og det er dessverre noen som vil oppleve å ha det like ille/verre enn meg nå.

Men selv om det er veldig motsigende tanker, tar ofte sykdommen fort overhånd på de egoistiske.
Andre har det ikke ille nok, de er ikke syke nok, de har ikke krav på den behandlingen jeg trenger, osv.

For å nevne et eksempel:
Da jeg var tvangsinnlagt på akuttposten på NPS, var det en dame der som var psykotisk. Slik jeg forstod det hadde ektemannen gått fra henne, og plutselig hadde det tippet helt fullstendig over for henne. Hun hadde til og med samtaler med eksmannen gjennom TV'en.

Og dere kan tro jeg var sint!
Var liksom det alt som var hennes problemer?
Hun hadde mistet mannen sin?
Hun skulle bare visst!
JEG som har en pappa som havnet i rullestol en måned før jeg fylte 9!
JEG som har vært utsatt for overgrep!
JEG som har følelser og tanker jeg ikke vet hvor kommer fra, og som jeg ikke klarer å kontrollere!
JEG som ikke ønsket å leve lengre, men plutselig ble nektet å bestemme over egne valg!
JEG som har det verst i HELE VERDEN!
Og her kom HUN, og tok opp en plass på psykiatrisk avdeling fordi mannen var gått fra henne?
FORKASTELIG!!

I ettertid skjønner jeg jo at jeg selvfølgelig ikke visste hele historien hennes.
For alt jeg vet kunne hun ha mistet jobb, unger og hus samtidig som skillsmissen?
For alt jeg vet hadde hun opplevd mye av det samme som meg, men skilsmissen fikk det til å renne over?
Men når jeg var så syk som jeg var da, så jeg bare mine egne behov og problemer.
Jeg levde i en boble, der hele verden dreide seg om meg, hvor vondt jeg hadde det, og ikke minst hvor små alle andres problemer var.

Heldigvis har jeg blitt bedre på å se flere sider av en sak nå, selv når jeg er dårlig.
Men selvfølgelig tar tankene overhånd noen ganger, og jeg tenker de samme gamle egoistiske tankene...
Nemlig det at ingen har det så ille som meg, og at alle andres problemer kun er bagateller i forhold til mine.

Når jeg er "på stasjon", som jeg er nå, er det veldig skummelt og tungt å se tilbake på slike situasjoner og tanker. I hvertfall når jeg vet at de en eller annen gang kan innta meg igjen...
Det skal også sies at jeg har blitt mye bedre å takle dårlige perioder nå enn tidligere! Og jeg håper jeg aldri trenger å bli så syk og egoistisk som det jeg tidligere har vært.




LilleGrå har fått yngel!


Pappaen øverst og mammaen nederst.

 

Før vi reiste i bryllup så var den ene guppyen vår smellfeit. Hun var helt firkantet, så jeg fikk kjøpt et yngleakvarium som jeg puttet henne i. Jeg vet jo at dette kan føre til stress for moren, men jeg gjorde dette før fødselen, og jeg tok bare yngleakvariet ned i karet mitt, og løftet det opp under henne. Tror ikke hun skjønte så mye;)

Jeg var jo veldig bekymret for at hun skulle fått ungene mens jeg var borte og kanskje hadde spist opp alle. Men heldigvis var de små falt ned gjennom rillene, og lå under moren. Nå når jeg kom hjem, så tok jeg ut moren og fjernet rillen. Så er de i hvertfall trygg for den andre fisken.

Ser dere småfiskene?:)


Men nå kommer mitt spørsmål til dere. Hva gjør jeg nå?
Ganske logisk ønsker jeg ikke å slippe de ut med de andre fiskene da det er lite gjemmeplasser i karet mitt.
Foreløbig er det sikkert greit for de å være der de er, men jeg synes det er så skittent der etter de dagene moren var der. Burde det rengjøres, fylles på med sand?
Er det noen av dere som har noen tips til hvordan jeg kan ivareta de søte små?:)



Bilder fra bryllupet!&lt;3

På fredag reiste jeg til Brønnøysund for å se mitt søskenbarn Andrè si ja til sin vakre Maria!
Jeg hadde likevel forhåndsskrevet noen innlegg for dere som har blitt postet i løpet av disse dagene, så etter at dette er postet skal jeg gå igjennom kommentarer og meldinger, slik at dere får svar fra meg:)

Velkommen til bildedryss fra bryllupet!


Lillesøster gir neglene et siste finpuss før kirken:)


Meg og lillesøster på tur til kirken. Noen som synes vi er like?:)


Andrè har endelig fått sin Maria<3


Kakeskjæring


Så fine sammen<3


Pappa tok ansvar for Maria utpå kvelden:)

 

Det var et nydelig bryllup. God stemning. Nydelig mat. For mye drikke. Fantastisk live musikk. Flotte folk. Rottem-slekta. Et vakkert brudepar<3
Det har vært en lang og fin helg, og jeg er veldig klar for senga ganske snart. Begynner jo tross alt på skole i morgen!

Jeg ser at det er veldig få bilder av meg her. Kombinasjonen er at det var jeg som holdt både kamera og vinglass, så det ble litt glemt bort. Mamma har en del på sitt kamera, og hvis hun fikk med seg at jeg svingte pappa i rullestolen, så kommer det selvfølgelig ut her;)

Ha en strålende kveld/natt




Skyldfølelse etter seksuelle overgrep

Hvor kommer denne skylden fra. Og hvorfor er den der?
Skyld etter overgrep skal jo ikke legges på offeret, og i hvertfall ikke når det gjelder barn. Et barn er jo ikke skyld i at en voksen tråkket over alle grenser!

Jeg er selv et overgrepsoffer.

Et offer etter at en voksen mann gjorde ting han overhodet ikke burde gjort mot et barn.

Det første overgrepet skjedde da jeg var 11, og det andre da jeg var 14. Samme gjerningsmannen.




Det er ikke rettferdig at det er jeg som skal slite så mye i ettertid.
Det er ikke rettferdig at det er jeg som fortsatt har mareritt nesten 11 og 8 år etter disse hendelsene.
Det er ikke rettferdig at det er jeg som har vært så plaget at jeg ikke har klart å fullføre vgs i en alder av 22.
Det er ikke rettferdig at det er jeg som fortsatt går rundt og er redd for hva denne mannen kan finne på å gjøre den dag i dag.
Det er ikke rettferdig at det er jeg!

Like etter det første overgrepet hadde jeg utrolig mye skyldfølelse.
Jeg skulle aldri satt meg inn i den bilen, selv om at han sa at han kjente pappa.
Jeg skulle løpt mens jeg hadde muligheten.
Jeg skulle gjort mer motstand.




Det er kanskje naturlig at dette er tanker hos ei lita jente på 11?
Et 11 år gammelt barn som ikke forstår hva hun har gjort galt siden noe så grusomt kunne skje.

Men hvorfor plager skyldfølelsen meg fortsatt den dag i dag?
Jeg VET at det som skjedde ikke var min skyld.
Jeg VET at når noe slikt skjer er det ikke barnet sin skyld at dette skjer.
Jeg VET at det er han som burde skamme seg og vike unna hvis jeg møter han på gaten på hjemstedet.
Jeg VET at det var han som gjorde noe galt, og ikke jeg!




Likevel er jeg ofte plaget med tankene om hva jeg gjorde feil, og hva jeg kunne gjort annerledes.
Likevel er det skyldfølelse som jager meg om natten i drømmene mine. Enten at jeg fortsatt er den samme dumme lille jenta som ikke gjør nok motstand, som ikke løper når hun har muligheten, som ikke tar andre valg enn de som ble tatt den gang da. Eller at det skjer grusomme ting mot andre mennesker takket være meg.
At jeg valgte å ta de med til et sted der det skjer vonde ting, at jeg introduserer dem for mennesker som gjør de vondt.




Hvorfor all denne skyldfølelsen?
Når er det på tide at den forlater meg, og fester seg der den hører hjemme?
Det er kun en plass den følelsen burde være - hos gjerningsmannen.

 

Tenk deg om før du legger ut bilder av barn på nett!

Først og fremst vil jeg si at jeg kan forstå at foreldre er kjempestolte over barna sine.
De fleste foreldre synes også (forståelig nok) at barna deres er verdens skjønneste unger, og jeg har full forståelse av at foreldre vil dele bilder av gullungen med alle venner på facebook og alle ukjente på blogg.no.


Selv har jeg ikke barn.
Men jeg har en hund. Selvfølgelig er jeg verdens stolteste matmor, og vil selvfølgelig vise alle hvor fantastisk nydelig "babyen" min er.

Jeg har lest diverse mammablogger her inne, og sant skal sies; mange legger ut utrolige sjarmerende og morsomme bilder av barna sine.

MEN jeg kommer også over flere bilder som provoserer meg, og gir meg direkte bakoversveis.
Og jeg klarer ikke å fatte og begripe hvorfor foreldre legger ut bilder av bleieskift, lillegutt som leker med tissemann, pottetrening, osv osv.

Du vil jo ikke legge ut bilder av bestemoren din som blir skiftet på på sykehjemmet, men med barn er det greit?
Du vil vel heller ikke legge ut bilde av bestemoren din som er så syk at hun ikke klarer å spise ordentlig selv, og dette kanskje resulterer i grøt i hele ansiktet, men med barn er det greit?

Jeg vet at nakenhet er helt naturlig, men jeg personlig ville aldri lagt ut bilder av barnet mitt nakent i et plaskebasseng om sommeren.
Mest sannsynlig ville jeg selvfølgelig tatt bilder av ungen som koste seg i vannet i sommervarmen, men disse bildene ville jeg også forbeholdt familiealbumet.




Det er viktig å tenke på at det som legges ut på nettet ikke forsvinner så fort heller.
Og hva skjer den dagen barnet ditt begynner på skolen, og klassekameratene tilfeldigvis kommer over et bilde der barnet ditt danser nakent i hagen som 5 åring?
Og hva med pedofile som saumfarer nettsider etter akkurat slike bilder?
Enkelte blogger jeg har vært inne på er dessverre et eldorado for pedofile...

Jeg håper alle sammen kan tenke seg om to ganger om hvile bilder de legger ut av stolthetene sine.

(Og ja, som dere ser er bildene i dette innlegget av lettkledde/nakne "barn", funnet på google, men som dere også ser er dette kun tegninger, og ingen barn kan linkes opp til disse:)




Lær lykke av hunden!

Vi har vel alle noe å lære av våre firbeinte venner, og jeg er ganske heldig som har vakre Presto i livet mitt!<3


  • Når noen du elsker kommer hjem, løp alltid og møt dem.
  • La alltid følelsen av frisk luft mot ansiktet være grunn nok til ekstatisk lykke, og nyt den enkle gleden det er å gå en tur.


  • Ikke bit, det holder å knurre.
  • La andre få vite det hvis de trenger inn på ditt område.


  • Løp, hopp og lek hver dag.



  • Ta en høneblund nå og da, og strekk på deg før du står opp.
  • Nyt den oppmerksomheten du får, og vær ikke redd for andre mennesker berøring.


  • Hvis det er varmt ute, ta en pause innimellom og legg deg på ryggen i gresset.
  • Når du er glad, dans rundt og rist på hele kroppen.


  • Uansett hvor ofte du får kjeft - ikke blir furten. Løp tilbake med en gang og bli venner igjen.
  • Vær lojal.


  • Prøv aldri å late som om du er noe du ikke er.
  • Hvis det du vil ha ligger nedgravd, grav til du finner det.



  • Når noen har en dårlig dag: Vær stille, sett deg i nærheten og tilby trøst gjennom bare å være nær.



Hjemmelaget gratulasjonskort!



Sliter dere i forholdet? Få baby!

Etter at den store forelskelsen har lagt seg kommer hverdagen, og det er da man finner ut om man elsker hverandre nok til å fortsette under stress med skole, jobb, økonomi osv.
De fleste opplever at forholdet av og til kan gå litt opp og ned, noe som er helt normalt. Men noen ganger er det lange perioder med krangling og uenigheter, og følelsene blir kanskje ekstra sterke når man klarer å ordne opp og ha det like fint som man hadde det i starten et par dager! Men hvis det fort bryter ut nye krangler og dårlig stemning, da kan vel kanskje disse tipsene hjelpe på forholdet?



Forlov dere!


Etter forlovelsen kommer dere til å føle en lykkerus! Og det er jo ingen bedre måte å vise vennene på facebook at dere er det perfekte par (og at denne gangen er det seriøst, til tross for at dere har gått fra single til i et forhold 5 ganger det siste året...) ved å endre sivilstatus fra forhold til forlovet!

Når denne lykkerusen går over, hverdagen er tilbake og dere er misfornøyde med dere selv og hverandre, og kommunikasjonssvikt og krangler overtar livet deres er det på tide å gå videre!


Gift dere!

Vi alle vet jo at selve redningen på et vanskelig forhold er å gifte seg! Da blir forholdet automatisk mer seriøst, og dermed blir man jo også lykkeligere!:) Det er ikke like lett å gå fra hverandre heller da ting ofte må deles ved en skilsmisse. Dette er selvfølgelig nok et pluss i boken!

Men etter hvetebrødsdagene og bryllupsreiser, kan hverdagen nok en gang bli tung og vanskelig. Heldigvis finnes det enda en redning for å berge forholdet!


Få barn!

Det er vel ingenting som er bedre for et skrantete forhold en å sette et "kjærlighetsbarn" til verden? Bare se for dere den lykkelige familiekosen, og alt det fine med å ha en baby i hus! Våkenetter og mindre tid til hverandre er jo bare en fordel hvis dere uansett krangler så mye, eller hva?
Og husk, hjalp ikke "kjærlighetsbarnet" så mye dere ønsket, er det lov å få en unge til!


Gratulerer! Dere er nå ulykkelig gift og har på toppen av det hele kanskje ulykkelige barn!


Fordelen er jo at drama på skolen og hverdagen til barna ikke blir noe i sammenligning til hva dere har hjemme! Ungene er altså rustet til å mistrives flere steder, og kanskje de også får seg høye gode utdanninger siden de allerede som små måtte jobbe som fredsmekler mellom mor og far?:)


Hva synes dere om disse "redningstrategiene" for parforhold?




Jeg har en kropp som en Gud!

Og ikke hvilken som helst Gud;)

Tøffe t-skjorten!


Nå har jeg faktisk gått ned 6 kilo siden jeg kjøpte den i Budapest for 2 mndr siden, så jeg får bruke den mens jeg fortsatt kan;)




Jeg ER psykisk syk - Jeg HAR en psykisk lidelse

Akkurat dette er en veldig viktig problemstilling for meg, og noe som virkelig engasjerer meg.Hva er egentlig forskjellen på å være psykisk syk og ha en psykisk sykdom, tenker sikkert mange...

Kanskje det ikke er noe forskjell?

Personlig så har jeg diagnosene PTSD og bipolar lidelse 2.
Men er jeg bipolar, eller har jeg bipolar lidelse? Og hvorfor er dette så viktig for meg?


Meg på en dårlig dag.



Meg på en god dag:D


Jeg mener generelt at vi alle sammen er mennesker. Vi er forskjellige individer med forskjellige personligheter.
Tar jeg på meg en fin kjole, så ønsker jeg gjerne at folk skal se Signe med kjolen, og ikke kjolen med Signe.
Jeg som menneske er vel viktigere enn kjolen jeg har på meg?

På samme måte synes jeg det er veldig viktig at folk ser Signe med diagnosene, og ikke diagnosene med Signe.

Jeg er så mye mer enn bare diagnoser.
Jeg har en flott kjæreste, mange gode venner, en fantastisk familie, og en nydelig hund på snart 2.5 år... Jeg er iherdig Bodø/Glimt supporter. Jeg liker å scrappe, strikke, trene, gå tur og være sammen med personer jeg er glad i.
Er ikke disse tingene mye viktigere enn hvilke diagnoser jeg bærer på?

Samtidig mener jeg at åpenhet rundt psykisk helse er viktig.
Det er ingen skam å ha det tungt i hverdagen. Det er ingen skam å føle at man ikke mestrer alt man "burde" mestre. Og det er heller ingen skam å ha en eller flere diagnoser. Det er nemlig ikke diagnosene som avgjør hvem du er som person.

Så hvorfor reagerer jeg når folk spør om jeg er bipolar? For jeg er jo det...? 
Jeg føler at et slikt spørsmål får meg til å høres mere syk enn det jeg faktisk er.
Hvis man kjenner en person med kreft, så kaller man jo ikke dette mennesker en kreftpasient.

Så når folk spør om jeg er bipolar, så er gjerne svaret de får - Jeg HAR en bipolar lidelse.

Hva synes dere om dette? Stigmatiserer/dømmer man folk hvis man sier de er en diagnose/sykdom?
Eller er dette bare en helt tilfeldig måte å snakke på?




Barndåp

På søndagen var jeg i barndåp til nydelige William Andrè<3

Tenk at jeg var så heldig som ble spurt om å være gudmor til det lille gullet.

Meg og gullet tatt på dåpsdagen.

Jeg lagde bordkort til dåpen, og lys med bilder på.

Dessverre fikk jeg ikke tatt noen bilder av de originale bordkortene jeg lagde, siden dette bare var en kladd for å høre om at moren var fornøyd;) Der det er bilde av en engel var det bilde av William, og der det står mamma, så ble det skrevet fra data for å få det penere.

Lysene jeg lagde<3

Det var en veldig fin dåp, og jeg er veldig glad som fikk ta del i den.


Ingrid og William

Ingrid og William skal være med i sesong 10 av unge mødre som blir sendt på TV fra høsten av. Du kan besøke bloggen hennes HER!!!






DISSE 4 KATTUNGENE BLIR AVLIVET INNEN MANDAG!!



I det siste har jeg sett svært mange innlegg på sosiale medier, hjemmesider, finn.no osv, med overskrifter som denne: DISSE SØTE KATTUNGENE BLIR AVLIVET PÅ MANDAG HVIS INGEN KAN TA VARE PÅ DE!!
Samt et bilde av noen helskjønne kattunger under.

Og, ja, jeg kjenner et stikk i hjertet av at små dyr på noen få måneder ikke skal få mulighet til å utforske livet. Men samtidig kjenner jeg et stort sinne og frustrasjon over katteeiere som lar dette skje!

Hvis man ikke har planer om å avle videre på katten, med potensielle kjøpere, HVORFOR blir ikke katten kastrert/sterilisert? Katter er tross alt selvstendige dyr som går ute og møter andre selvstendige katter. Og når disse dyrene er ute på ferd og møter hverandre kan det ende i parring, og noe som fører til uønskede kattunger!



Og når slike annonser (der eierne truer med å avlive de søte små hvis de ikke får et hjem snarest!) oppstår, er det mange bløthjertede mennesker som velger å ta dette dyret inn til seg! Og for all del, ALL ÆRE til de menneskene som kan tilby pusen et godt og trygt hjem i alle år fremover!!! Men hva med de menneskene som tar i mot pusen på ren impuls, og plutselig ikke kan ha den om et år, eller når sommerferien kommer? For vi aller fleste har vel hørt om kattehjem som er sprengfulle i sommerferien, og katter som blir forlatt ute når familien drar på ferie...
Det må faktisk ligge en del tanker og planlegging bak det å skaffe seg et dyr. Det er faktisk et levende vesen du skal ta ansvar for i mange år fremover!



Kattunger er som de aller fleste dyreunger veldig søte. Men man må huske på at kattunger en dag blir voksne katter, og ønsker du å ha en katt som kanskje ikke er så leken og morsom lengre når den blir stor?

For mange som får kattunger er det dessverre en (veldig dårlig!) utvei å ta livet av de små nøstene. Enten på egenhånd, eller ved hjelp av dyrlegen.

"Dessverre" er ofte kattunger gratis, noe som gjør at det er veldig enkelt å ta i mot en katt der og da uten så mye planlegging og tanke bak annet enn at pusen er søt...

Alle mennesker der ute: Vær så snill! Tenk dere om!
* Er du villig, klar, og har økonomi, evne og lyst til å ta vare på en katt i  mange år fremover?
* Har du tid, kjærlighet og ressurser til det nye familiemedlemmet?
* Få pusen din chippet! Så er det mulig å få den tilbake hvis den blir borte.
* Kastrer hannkatten din, og steriliser hunnkatten hvis du ikke har planer om å avle videre (feks ved rasekatter).
* Sørg for å ha noen i bakhånd til kattepass hvis du har behov for å reise bort en periode.
* Og hvis uventede kattunger er på vei; prøv å finne trygge og gode hjem til de så fort som mulig, slik at de har hjem å komme til når de er leveringsklare!




Alle bildene er hentet fra google, og nei, jeg har ingen kattunger som kommer til å bli avlivet på mandag!




Kvinnen har ansvar for prevensjon dersom hun ikke vil bli gravid!

I dette innlegget vil jeg sette spørsmålstegn ved innleggets overskrift!

Ønsker å ta opp dette temaet, da prevensjon er et veldig viktig tema i dagens samfunn. Siden veldig mange har samleie for nytelsens skyld, og ikke for å lage barn er det veldig viktig å beskytte seg. Men et spørsmål som ofte kommer opp er hvem som har ansvar for å beskytte seg.
Det virker som om mange menn mener at det er kvinnen som ene og alene har ansvar for prevensjon, siden det er hun som kan bli gravid. Men man må jo være 2 for å danse tango, og kanskje også 2 for å sørge for prevensjon?



Jeg regner med at det er flere enn meg som har hørt historier om jenter som har "lurt" på seg en unge i det et forhold har begynt å rakne i håp om å beholde kjæresten? Eller jenter som har blitt gravide etter et one night stand selv om hun sa at hun gikk på pillen? Fortvilede gutter som plutselig skal bli far, fordi jenta ikke tok det ansvaret hun skulle?

Min mening om å lure en gutt ang. sitt bruk av prevensjonsmiddel er direkte respektløst. Både i forhold til gutten og det barnet som kan komme til verden. Jeg synes dette er noe av det styggeste og mest patetiske man kan gjøre! Det å si at man bruker prevensjon, når dette bare er tull synes jeg er helt forkastelig!



Samtidig er det jo andre ting enn bare en uplanlagt graviditet som er en "farene" ved ubeskyttet sex. Jeg tror det er flere enn meg som har hørt fra skole, helsesøster, nettsteder osv at kondom er det eneste prevensjonsmiddelet som beskytter mot kjønnsykdommer? Og hvem har ansvaret for at kondom blir brukt under et one night stand? Jeg vil si begge! Som gutt har du ansvar for å beskytte deg selv og andre mot kjønnsykdommer og uplanlagte svangerskap, og som jente har du ansvar for at gutten tar på seg regnfrakken og tar dette ansvaret!
Og jeg vet at de fleste one night stand skjer i beruset tilstand, men er virkelig det å være dritings en god nok grunn til å droppe beskyttelse av seg selv og andre?

Og hvorfor er det så mange gutter som har den holdningen at, hun kan jo bare ta en angrepille?



Når man er i et fast forhold er det ofte jenta som har ansvar for å beskytte seg, av forskjellige grunner. Prevensjonsmiddel for jenter er ofte billigere enn kondomer ved flittig bruk. Og man slipper å ha kondomer tilgjengelige til enhver tid. P-sprøyter, p-ringer osv gjør at man ikke trenger å tenke på å ta en pille til et fast tidspunkt daglig, og når lystene tar overhånd trenger man ikke lete frem et prevensjonsmiddel.

Men når jenta står for prevensjonsmiddelet, er det fortsatt hennes ansvar alene å sørge for beskyttelse?
Er det rett å kreve at gutten tar ansvar med å minne henne på å sette inn en ny p-ring eller ta pillen sin?
Og skulle det ikke bare mangle at gutten er med på å finansiere prevensjonen?



Jeg lurer på hva dere lesere synes om dette?
Hvem har ansvar for prevensjonen, både i et forhold eller i et one night stand?
Hvem burde ha ansvar for å bruke prevensjon?
Og hvem har da igjen ansvar for å betale for prevensjonen?




Velkommen!

Velkommen til min nye blogg!

Noen av dere kjenner meg kanskje igjen fra signerd.blogg.no eller siroda.blogg.no?
Jeg kommer til å poste noen av innleggene som har vært på disse tidligere bloggene som angår mine meninger om diverse.
Likevel håper jeg at både gamle og nye lesere ønsker å følge bloggen min!



Les mer i arkivet » Oktober 2012 » September 2012 » August 2012
Signe

Signe

22, Bodø

Jeg heter Signe. Bor i Bodø med hund og samboer. Mine interesser er fotball, psykisk helse, scrapbooking, film, data, trening og hunden min. For tiden går jeg på skole der jeg skal fullføre vgs etter lang tid med sykdom.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits